Skriftlig spørsmål fra Kari Lise Holmberg (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:1491 (2007-2008)
Innlevert: 05.09.2008
Sendt: 05.09.2008
Besvart: 15.09.2008 av finansminister Kristin Halvorsen

Kari Lise Holmberg (H)

Spørsmål

Kari Lise Holmberg (H): Sosialtjenesten i hver kommune avgjør hvilke omsorgs- og hjelpetjenester som eldre og pleietrengende skal ha. På bakgrunn av kommunens vedtak utføres jobben mange steder enten av kommunen selv eller av private omsorgsbedrifter. Jeg er kjent med at skatteetaten i mitt fylke nå endrer praksis og vil anse en privat omsorgsbedrift som avgiftspliktig.
Hva er regelverket for sosiale tjenester, og hva vil finansministeren gjøre for å få lik praksis av regelverket?

Begrunnelse

Flere private bedrifter yter omsorgstjenester til eldre og pleietrengende. Det kan være eldre som blir sendt hjem etter sykehusopphold eller som har legeerklæring på at de har behov for bistand i hjemmet. Det følger av merverdiavgiftsloven at det ikke skal betales merverdiavgift ved omsetning av sosiale tjenester. I forarbeidene og fortolkningsuttalelsene er det uttrykkelig sagt at avgiftsfritaket for sosiale tjenester også gjelder dersom tjenesten utføres i privat regi.
Det er tydelig at regelverket er uklart og gir rom for ulike tolkninger. I flere kommuner likestilles privat og offentlig omsorg. Skatteetaten likebehandler i forhold til avgiftsunntaket. I mitt hjemdistrikt har en omsorgsbedrift nå - etter å ha opplevd likebehanlding i fire år - igjen fått problemer med fylkesskattekontoret. Det blir hevdet at vedkommende bedrift må ha en rammeavtale med kommunen. Hittil, og i andre kommuner/fylker, er praktisk bistand gitt etter attest fra fastlegen.
Enten det er den private omsorgsbedriften eller det er kommunen selv som utfører bistand, jobbes det med personer som har enkeltvedtak gjort av kommunen. Dette er grunnlaget for avgiftsfritaket.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Hovedregelen er at omsetning av alle tjenester er merverdiavgiftspliktige, med mindre de er særskilt unntatt. Et slikt unntak er som du viser til gitt for omsetning av sosiale tjenester. Dette følger av merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 2.

Unntaket for sosiale tjenester er avgrenset i forskrift 6. juni 2001 om avgrensning av merverdiavgiftsunntaket for omsetning av sosiale tjenester (forskrift nr. 118). Som det framgår av forskriften § 2 kan unntaket for sosiale tjenester omfatte en rekke type tjenester. Ved siden av tjenester som omfattes av sosialtjenesteloven kapittel 4, omfattes også andre omsorgs- og hjelpetjenester etter sosialtjenesteloven. Det er ikke gitt minstenormer når det gjelder innhold og omfang av de lovfestede sosiale tjenestene. Det er opp til den enkelte kommune å velge på hvilken måte plikten til å yte sosiale tjenester best kan oppfylles. Hvilke typer tjenester som den enkelte kommune tilbyr som en sosial tjeneste vil dermed kunne variere.

Som du påpeker er det ikke avgjørende for spørsmålet om avgiftsplikt om det offentlige yter sosiale tjenester selv eller kjøper dem fra private tjenesteytere. I de tilfeller en sosial tjenesteyting er overlatt til en privat virksomhet, vil den være unntatt merverdiavgift i samme utstrekning som når kommunen selv yter tjenesten. Unntaket omfatter da både brukerens betaling av egenandel og vederlaget fra kommunen til den private virksomheten.

For at en omsorgsgiver skal anses å omsette sosiale tjenester og være omfattet av merverdiavgiftsunntaket, er det imidlertid en forutsetning at omsetningen finner sted på grunnlag av lov eller et kommunalt vedtak.

I departementets merknader til forskriften § 3 er det uttalt at dersom kommunen har inngått kontrakt med en privat virksomhet, vil det være definert i avtalen på hvilke betingelser kommunen har et betalingsansvar for ytelser fra virksomheten til omsorgsmottakeren. Når kommunen oppfyller sin plikt til å ordne sosiale tjenester ved å kjøpe dem fra privat sektor, forutsettes det i alminnelighet at kommunen treffer beslutning i hvert enkelt tilfelle om hvem virksomheten kan yte tjenester til og hvilke tjenester det dreier seg om. I visse situasjoner vil det på forhånd kunne være definert i avtalen til hvem og under hvilke forutsetninger den private virksomheten kan yte tjenester på vegne av kommunen. Kommunens beslutning i hvert enkelt tilfelle vil da ikke være påkrevd. Det blir da opp til virksomheten selv, med støtte i avtalen, å avgjøre når tjenesten kan omsettes uten beregning av merverdiavgift. Uansett på hvilken måte kommunen har valgt å organisere sin sosialtjenestevirksomhet, må utgangspunktet for vurderingen av unntakets omfang imidlertid være om tjenesten gis på et sosialt grunnlag basert på et tildelingsvedtak i kommunen.

Bakgrunnen for kravet om at tjenesten må gis på et sosialt grunnlag, basert på et tildelingsvedtak i kommunen, er at merverdiavgiftsunntaket for sosiale tjenester må ha en klar avgrensing mot omsetning av tjenester som betraktes som vanlig avgiftspliktig omsetning. Renholdstjenester, ulike vaktmestertjenester og matombringing (cateringtjenester) er eksempler på tjenester som etter hovedregelen i merverdiavgiftsloven er avgiftspliktige, men som er unntatt når de inngår i en kommunes sosiale tjenestetilbud. Det er derfor viktig at unntaket har klare grenser.

Konsekvensen av at omsetningen ikke finner sted på et sosialt grunnlag, basert på et tildelingsvedtak i kommunen, er at omsetningen skal avgiftsberegnes på vanlig måte.

Regelverket på dette området har ikke blitt endret siden innføringen av generell avgiftsplikt på omsetning av tjenester i 2001. Jeg anser det imidlertid viktig at regelverket praktiseres likt og vil følge dette opp dette gjennom Skatteetaten.