Skriftlig spørsmål fra Ola T. Lånke (KrF) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:18 (2008-2009)
Innlevert: 02.10.2008
Sendt: 03.10.2008
Besvart: 09.10.2008 av kommunal- og regionalminister Magnhild Meltveit Kleppa

Ola T. Lånke (KrF)

Spørsmål

Ola T. Lånke (KrF): Finner Regjeringen det akseptabelt at innvandrere som har rett på gratis norskopplæring i enkelte deler av landet må vente i månedsvis før de kan komme i gang med slik opplæring? Dette medfører at de kommer sent i gang med forberedelse til arbeidsliv og videre integrering i det norske samfunnet.
Hva kommer det så av at de i påvente av svar på søknad om familieforening likevel kan få språkopplæring umiddelbart mot å betale et gebyr pr. uke, men som de imidlertid ikke vil få refundert når godkjenningen foreligger?

Begrunnelse

Bakgrunnen for spørsmålet: Et ungt par, en etnisk nordmann og en kvinne av utenlandsk opprinnelse, som giftet seg sist sommer og bosatte seg i Norge, møtte denne barrieren da kvinnen hadde et sterkt ønske om å komme raskt i gang med å lære norsk språk og kultur. Hun er arbeidsom og flink og ville søke om å få arbeid så snart som mulig, men språkproblemene var et hinder. At ektemannen har et arbeid som medfører mye reising forsterket dette ønsket, siden hun ellers kunne bli værende mye alene. Ved henvendelse til Senter for voksenopplæring i Trondheim med spørsmål om hun kunne starte på norskkurs fikk hun beskjed om at det kunne hun ikke få før de hadde fått svar på søknad om "familieforening". Det kunne ta mange måneder å vente på slikt svar i Trondheim, visstnok mange ganger så lenge som i Oslo. Altså, selv om alle papirer for opphold er i orden, hun hadde vigselsattest etc., og rett til fri språkopplæring som ektefelle av norsk statsborger, og saksbehandler sa at det var 99 % sikkert at hun ville få positivt svar, lot det seg ikke gjøre å komme i gang med språkkurset.
Unntaket var om hun ville betale 1 000 kr pr. uke, som hun under ingen omstendighet ville få tilbake senere, selv om hun har rett til fri opplæring. Eksempelet er nok ikke enestående. Dette vitner om en merkelig behandling av mennesker. En finner det vanskelig å forstå at det ikke er bedre for innvandrere, og også for vårt samfunn, at de som kommer til landet på lovlig vis får bli kjent med språk og kultur så fort som mulig og kan komme i arbeid.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp)

Svar

Magnhild Meltveit Kleppa: Jeg kan ikke gå inn i enkeltsaker, men jeg synes det er veldig bra at denne personen du omtaler har tatt ansvar og er utålmodig for å komme i gang med å lære seg norsk.
Det er Regjeringens mål at nyankomne innvandrere lærer seg norsk så raskt mulig for å kunne delta i yrkes- og samfunnslivet.
Det er den enkeltes oppholds- eller arbeidstillatelse etter utlendingsloven som bestemmer om hun/han har rett og/eller plikt til å delta i 300 timer opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven. Den enkelte har således ikke rett til å få gratis opplæring før en oppholds- eller arbeidstillatelse som utløser slik rett er innvilget. I henhold til introduksjonsloven har kommunen plikt til så snart som mulig, og innen tre måneder etter at krav om deltakelse blir framsatt, å sørge for opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Dersom kommunen velger å tilby deltakelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap før vedtak om oppholds- eller arbeidstillatelse etter utlendingsloven er fattet, tilbyr de en tjeneste som kommunen ikke har plikt til etter introduksjonsloven. Kommunen kan dermed ta betaling for den opplæringen som den enkelte mottar før vedkommende har fått oppholds- eller arbeidstillatelse.
Kommunen mottar kun statstilskudd for de som har fått innvilget oppholds- eller arbeidstillatelse og som omfattes av rett til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven.
Overfor de som har rett til 300 timer norskopplæring, har kommunen i tillegg plikt til å tilby inntil 2 700 timer ytterligere opplæring hvis vedkommende trenger det for å lære norsk. Opplæring som den enkelte har betalt kommunen for før vedkommende fikk oppholds- eller arbeidstillatelse, kan bidra til å redusere den enkeltes behov for ytterligere opplæring. Jeg ser derfor at det i slike tilfeller kan være rimelig at kommunen vurderer å refundere utgiftene til opplæring i norsk og samfunnskunnskap gjennomført før vedkommende fikk oppholds- eller arbeidstillatelse. Dette er det opp til den enkelte kommune å avgjøre, og det er ikke noe i dagens regelverk som hindrer kommunene i å refundere disse utgiftene. Jeg vil imidlertid ikke gå inn for å pålegge kommunene dette. Et slikt pålegg vil innebære en stor grad av detaljstyring av kommunene, noe jeg mener ikke vil være hensiktsmessig.