Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:63 (2008-2009)
Innlevert: 09.10.2008
Sendt: 10.10.2008
Besvart: 17.10.2008 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): Jeg viser til spørsmål om forskjellsbehandling av barn med VPI (ganefeil), og til statsrådens svar datert 24.9.2008. Helseministeren sier at han ikke kan gripe inn i enkeltsaker, men HOD grep inn i denne saken allerede i 2006. Familien dro til USA, det var best og billigst for deres barn, og det hastet. De trodde deres barn ville få samme mulighet som andre til å få dekket denne behandlingen som deres lege i Norge anbefalte, etter barnets opphold i USA.
Mener statsråden at barn ikke skal få likeverdig behandling?

Begrunnelse

I sitt svar til meg svarer ikke helseministeren på hvorfor noen får dekket behandling i USA, og andre ikke. I dette tilfellet valgte familien å takke nei til et tilbud om utredning i Gøteborg eller London, noe de visste andre hadde forsøkt uten hell. De visste også at andre på eget initiativ hadde reist til Portland, USA, og fått hjelp og dekket kostnader i ettertid.
På dette tidspunktet var ikke Elander-utvalget ferdig med sin utredning. Det hastet for barnet å få utredning og behandling, fordi barnet skulle begynne på skolen om et halvt år.
Som andre før dem dro de til Portland, hvilket ble meget vellykket for barnet. Utredningen fra USA viste at barnet måtte opereres. I etterkant av utredningen anbefalte også behandlende lege ved Ullevål videre behandling i USA, på forespørsel fra Helse Sør om hva som burde gjøres for barnet. Senere sendte Helse Sør sak om godkjenning til utenlandsenheten ved Rikshospitalet, noe som ikke ville vært nødvendig dersom familien hadde takket ja til behandling i Gøteborg eller London.
Familien håpet deres barn ville få likeverdig behandling og dekket behandlingen i USA, slik andre hadde fått. Slik gikk det ikke, utgifter ble ikke refundert. Familien har aldri hatt inne klagesak, fordi det var Helseforetaket (Helse Sør) utfra sitt sørge- for ansvar som søkte om å få dekket behandling via utenlandsenheten, etter utført operasjon i USA.
Men da familien opplevde å ikke få dekket sine utgifter, at Rikshospitalet hadde sagt nei til Helse Sør, ønsket familien selv å sende søknad, slik at de formelt kunne anke videre i systemet dersom Rikshospitalet opprettholdt sitt avslag. En slik søknad må gå gjennom Helseforetaket. Imidlertid sa Ullevål nei til å la foreldrene sende inn denne søknaden, fordi Ullevål nå ikke lenger hadde ansvar for ganebarn. Familien er imidlertid kjent med at legen fra Ullevål et par måneder tidligere dro sammen med en annen familie for ganeoperasjon i Portland.
Familien har aldri forstått hvorfor helseforetaket må gå via utenlandsenheten ved Rikshospitalet for USA-behandling, men ikke for behandling i Sverige eller London. Altså i det ene tilfellet kunne Helse Sør selv ha besluttet behandling i utlandet (f.eks Gøteborg), men når behandlende lege anbefalte USA, måtte Helse Sør sende saken til godkjenning ved Rikshospitalet. Og dette til tross for at den behandling foreldrene ønsket i USA var bedre og billigere.
Disse sakene gjelder helt spesielle, vanskelige tilstander, som det norske fagmiljøet har lite erfaring med.
Etter min mening er det viktig at pasientens (foreldres) medbestemmelse bør telle. Det bør være i statsrådens interesse å foreta en vurdering av de aktuelle sakene. Det bør også være av interesse for statsråden at helseforetak som er bedt om å sikre et likeverdig diagnostikk- og behandlingstilbud faktisk forskjellsbehandler pasienter.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Jeg viser til mitt svar av 24. september 2008.

Enhver som henvender seg til Helse- og omsorgsdepartementet med spørsmål eller klager over behandlingen i helsetjenesten, vil i henhold til god forvaltningsskikk få svar på sine spørsmål. Eventuelt henvises vedkommende til rette instans. I meget sjeldne tilfeller vil den som henvender seg ikke være tilfreds med forvaltningens svar, og retter gjentatte muntlige og skriftlige henvendelser gjennom flere år til ulike institusjoner og enkeltpersoner.

Av Årsrapport 2007 for Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet framgår følgende:

I 2007 har rettsapparatet behandlet én av nemndas avgjørelser (lagmannsrettens dom av 26. september 2007). Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av et vedtak nemnda hadde fattet om at det var kompetanse til å behandle språkproblem sekundært til ganespalte og ganespalteoperasjon i Norge. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at nemndas vedtak var gyldig. Lagmannsretten fant det ikke tvilsomt at det var kompetanse til forsvarlig behandling av den aktuelle pasientgruppen i Norge. Retten uttalte i premissene at den var enig med tingretten i at det ikke var manglende kompetanse i lovens forstand dersom den behandlingen som ble tilbudt i Norge var forsvarlig og i tråd med aksepterte metoder. Det var derfor ikke manglende kompetanse dersom det skulle være slik at det fantes institusjoner andre steder i verden som hadde et bedre behandlingstilbud. Om en behandling hadde vært mislykket eller ikke hadde ført til helbredelse, ga heller ikke dette i seg selv grunnlag for å konstatere manglende kompetanse. Det samme gjaldt i tilfeller der behandling av prioriteringsmessige grunner ikke ble tilbudt selv om den medisinske kompetansen fantes.

Den ankende part anførte også at nemndas vedtak var ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil, idet det ble gjort gjeldende at det var innhentet en rådgivende uttalelse fra en lege som var inhabil etter forvaltningsloven. Påstanden om ugyldighet førte ikke fram på dette grunnlag. Det gjorde heller ikke en anførsel om at vedtaket måtte kjennes ugyldig fordi det var utslag av en urimelig og usaklig forskjellsbehandling. Dommen er rettskraftig.

Som helse- og omsorgsminister forholder jeg meg til de vedtak Stortinget har fattet som lovgivende organ, i dette tilfellet bestemmelsene om behandling i utlandet som er fastsatt i lov om pasientrettigheter. Videre forholder jeg meg til rettspraksis, jf lagmannsrettens dom av 26. september 2007.