Skriftlig spørsmål fra Jon Jæger Gåsvatn (FrP) til forsknings- og høyere utdanningsministeren

Dokument nr. 15:99 (2008-2009)
Innlevert: 16.10.2008
Sendt: 17.10.2008
Besvart: 23.10.2008 av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland

Jon Jæger Gåsvatn (FrP)

Spørsmål

Jon Jæger Gåsvatn (FrP): Finnes det plasser ved norske universitet forbeholdt utenlandske studenter eller plasser i utlandet forbeholdt norske studenter, som står tomme og som er betalt av norske myndigheter, og finnes det noen som helst mulighet for at man kan tilby noen av disse plassene til studenter som er havnet i en slik uheldig situasjon og som får avbrutt sine studier som følge av uklare regler og byråkrati i utlandet?

Begrunnelse

Norge har som mål at flere studenter skal reise ut for å ta deler eller hele utdannelsen i utlandet. Dessverre er det mange hindringer i veien for utdannelse i utlandet, og blant disse er høye skolepenger, byråkratiske ordninger, dårlige offentlige finansieringsordninger og manglende språkkunnskaper for å nevne noen. Målet må være at disse hindringene skal være lavest mulig slik at flere reiser ut for å ta utdannelse. Innenfor én utdanning har studentene lange tradisjoner for å reise ut for å ta utdannelse, nemlig på legestudiet. At studenter reiser ut for å studere medisin er et gode for den norske stat siden dette bidrar til å utdanne leger. Vi vet at det er stor legemangel i Norge og sektoren bruker stor grad av importert arbeidskraft.
Undertegnede har fått henvendelser fra en person som har forsøkt å ta medisinstudiet i utlandet, men som er blitt hindret av byråkrati og tette skott mellom land og mellom utdanningsinstitusjoner. Vedkommende startet på studier i Malta og studerte to år der, men på grunn av høye skolepenger søkte vedkommende seg over til å ta resten av utdannelsen i Tyskland og fikk uklar beskjed fra opptaksmyndigheter i Tyskland vedrørende muligheten til å fullføre utdannelsen der. Vedkommende bestemte seg for å takke ja til en Erasmus-plass tredje året mens saken om å ta resten av studiet i Tyskland ble behandlet. Rett før avsluttningen av tredje året fikk vedkommende avslag på søknad om å ta resten av legestudiet i Tyskland. Vedkommende har heller ingen mulighet til å reise tilbake til Malta for å ta resten av utdannelsen der. Dette er fire år siden nå, og vedkommende har siden da hatt pause fra studiene fordi han ikke har fått noe tilbud om plass ved andre utdanningsinstitusjoner. Vedkommende har forsøkt det meste – både å søke seg til ledige plasser i Tyskland, og å få innpass med norske universiteter der det blir ledige plasser i løpet av studiet. Svarene har vært negative.
Trolig ville det vært lettere for vedkommende å få opptak ved et europeisk universitet hvis vedkommende var EU-borger, og vedkommende har også dokumentert at det står ledige plasser på medisinstudiet ved flere universitet i Norge. Dette blir paradoksalt all den tid Norge har legemangel, og vi her har en student som virkelig ønsker å bli lege, men som ikke får anledning til å bli det. Vedkommende har også pådratt seg flere hundre tusen i lån fra Lånekassen som må betales tilbake siden studiene per definisjon er avbrutt (selv om vedkommende ikke ønsker det). Vedkommende mener å ha forsøkt alle tenkelige muligheter, og hele prosessen har vært særdeles psykisk belastende.
Spørsmålsstiller ønsker frie universitet som selv avgjør hvilke studenter de ønsker å ta opp, og mener ikke at statsråden skal diktere et norsk universitet til å ta opp denne studenten, men det må være et mål at vi skal ha et system der folk som brenner for noe har mulighet til å følge drømmene sine uten å bli møtt av byråkratiske skott og et rigid regelverk. Når Norge via internasjonale samarbeidsavtaler har dedikerte plasser til studenter fra spesielle land, så må målet være at disse plassene blir brukt og hvis de står ubenyttet må det være mulig å fylle plassene slik at vi får utdannet nok leger.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Representanten Jon Jæger Gåsvatn viser i sin begrunnelse til målet om at flere norske studenter skal kunne ta hele eller deler av sin utdanning i utlandet, og det er et mål jeg slutter helhjertet opp om. Min kollega Bård Vegar Solhjell og jeg vil derfor i løpet av høsten legge frem en egen stortingsmelding om internasjonalisering av utdanningen. På grunn av legemangel hjemme viser representanten Gåsvatn videre spesielt til behovet for at norske studenter skal kunne ta medisinstudier i utlandet. Jeg kan opplyse at det i studieåret 2007/08 ifølge tall fra Statens lånekasse for utdanning var 2349 norske studenter som var i gang med full medisinutdanning i utlandet. Sett i forhold til de totalt 3575 registrerte medisinstudentene i Norge i 2007, er dette et høyt tall, som viser at det er mange som benytter seg av de mulighetene som finnes for å bli lege ved å ta studier i utlandet.
Når det gjelder spørsmålet om det finnes studieplasser ved norske universiteter og høyskoler som er forbeholdt utenlandske studenter, er svaret at det i utgangspunktet ikke finnes noen øremerking av plasser etter nasjonalitet i norsk høyere utdanning. Det skal være slik at det er de beste søkerne som tas opp, uansett hvor de kommer fra, så sant de har lovlig opphold i landet. Det eneste unntaket fra dette er ”Kvoteordningen” som forvaltes av Senter for internasjonalisering av høyere utdanning; den finansierer livsopphold for studier i Norge gjennom Statens lånekasse for utdanning for 1100 studenter fra utviklingsland og land i Øst-Europa, Vest-Balkan og Sentral-Asia. For å kunne motta slike studenter må universitetene og høyskolene sende egen søknad. Selv disse plassene er derfor i utgangspunktet ikke øremerket bestemte studier – det er kvaliteten på institusjonenes søknader som bestemmer studieplassfordelingen.
Spørsmålet om vi har studieplasser ved utenlandske universitet som er forbeholdt norske studenter, må også besvares negativt. Imidlertid hadde vi inntil nylig helt ekstraordinært noen slike plasser på medisin som ble forvaltet av NTNU. Disse er nå under avvikling og er erstattet av en økning i kapasitet på dette studiet ved NTNU og Universitetet i Tromsø. Forutsetningen for å få slik studieplass, var at utdanningen skulle fullføres i utlandet.
Departementet behandler aldri søknader om opptak til høyere utdanning, og det er heller ikke er klageinstans for slike søknader. Det er det enkelte lærested som er opptaksorgan i Norge, med hhv Opptakssentralen medisin og Samordna opptak som koordinerende instanser for å sikre effektivitet i saksbehandlingen og hindre dobbeltarbeid.
De medisinske fakultetene har ulike regler for overflytting fra medisinstudier i utlandet til egne studier. Det finnes ingen nasjonal oversikt over studieplasser som blir ledige underveis i medisinstudiet, da det er det enkelte medisinske fakultet som har oversikt over dette. Søkere som ønsker å tas inn underveis i løpet, må derfor undersøke hvilke muligheter som finnes med de aktuelle fakultetene. For å kunne benytte en slik plass, er det et krav at søker tilfredsstiller opptakskravene i henhold til gjeldende regelverk og kan konkurrere seg inn på studiet før eventuelt fritak kan gis og innpassing foretas.
Departementet har tidligere i år fått opplyst fra Opptakssentralen medisin at det virker som om stadig flere av søkerne til medisin ønsker å komme inn underveis i studiet, dvs. til høyere årstrinn – dels pga det økende antallet nordmenn som studerer medisin i utlandet, og dels pga. økende innvandring. En del av disse søkerne er leger fra land hvis utdanning ikke godkjennes som tilstrekkelig kvalifikasjon for utøvelse av yrket i Norge. Det er derfor stor rift om de få plassene som blir ledige underveis på medisin i Norge.
Departementet får av og til henvendelser fra norske studenter i utlandet som er tatt opp ved studier som er lukket i Norge, og som av ulike årsaker får problemer og ønsker hjelp til å komme seg videre – vanligvis i Norge. Slik hjelp ville, som i dette tilfellet, bety at departementet både måtte finansiere en ekstra studieplass og pålegge en institusjon å ta opp en student som etter deres vurdering ikke nødvendigvis står først på ”ventelisten” for opptak. Det har til nå ikke blitt gjort – dels fordi ekstrastudenter kan by på praktiske problemer mht. laboratoriekapasitet, klinisk opplæring, turnusavvikling eller lignende, dels av rettferdighets-hensyn overfor andre som også har søkt seg hjem til studieplasser uten studieavgift, og som kanskje har bedre resultater å vise til.
Jeg har stor forståelse for at situasjonen til den personen representanten Gåsvatn omtaler i brevet, kan være vanskelig, ettersom han har tatt tre tildels meget kostbare studieår på et studium han ikke får fullført. Selv om det i brevet ikke opplyses om navnet på vedkommende, er departementet godt kjent med den aktuelle saken gjennom korrespondanse i 2005 og 2006 og et møte med min statssekretær Jens Revold og stortingsrepresentant Freddy de Ruiter i februar i år. Men som det fremgår av min redegjørelse over ligger myndigheten til å håndtere de spørsmål som stortingsrepresentant Gåsvatn tar opp, til universitetene selv.