Gunnar Gundersen (H): I nr 8-2008 av "Hus og bolig" settes det fokus på ligningsverdier. Artikkelen viser at det gjennom de prosentøkningene som foretas i statsbudsjettet, skapes store skjevheter fordi grunnlag og prisutvikling varierer rundt omkring i landet. Skjevhetene slår negativt ut for Distrikts-Norge. For en regjering som sier at man er opptatt av fordelingseffekter må det være et paradoks at ligningsverdiene slår tøffest ut der inntektsgrunnlaget er dårligst.
Vil statsråden foreta seg noe i forhold til dette?
Begrunnelse
Det går fram av artikkelen at departementet ikke har opplysninger til å kommentere artikkelens konklusjon om at prosentvise økninger rammer distrikts-Norge og at forskjellen mellom ligningsverdi og markedsverdi er mye mindre der enn i byene. Dette burde ikke være en overraskelse om man har noen føling for hvordan markedet har utviklet seg. Distrikts-Norge har ikke tilsvarende utvikling i folketall som byene, og etterspørselen etter bolig er vesentlig lavere enn i byene. Det er også velkjent at inntektsnivået ligger lavere. Dette har gitt en vesentlig lavere prisstigning på boliger enn man har i byene. Når departementet forholder seg til gjennomsnittsdifferansen mellom ligningsverdier og markedsverdier, for hele landet under ett, ser man ikke slike utslag.
Bladet har også en artikkel om at bare en av ti vet at de kan klage på ligningsverdien når denne beveger seg over 30 % av markedsverdien. Dette er en alvorlig svikt og dermed er den sikkerhetsventil som 30 %-grensen skal være, illusorisk. Alt dette må være et paradoks for en regjering som sier at den er opptatt av fordelingseffekter. Dette er snarere med på å være ytterligere en hemsko for Distrikts-Norge.