Skriftlig spørsmål fra Ib Thomsen (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:725 (2008-2009)
Innlevert: 16.02.2009
Sendt: 17.02.2009
Rette vedkommende: Miljø- og utviklingsministeren
Besvart: 25.02.2009 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Ib Thomsen (FrP)

Spørsmål

Ib Thomsen (FrP): Mener statsråden at avkastningen av investeringer som ikke tjener kjernevirksomheten hos kommunale vann- og avløpsselskaper og som ikke eksplisitt er omtalt i lov om kommunale vann og kloakkavgifter f.eks. farm i Afrika slik vi har sett i NRV og RA2- saken, kan disponeres til annet enn investering og drift av avløpsformål?

Begrunnelse

"Vann- og avløpsgebyrer fastsatt i medhold av lov av 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på henholdsvis vann- og avløpssektoren."
Forskriften beskriver ikke hva som skal anses som "nødvendige kostnader". Disse ordene har heller ikke et entydig innhold. For at loven effektivt skal være et redskap for lokale utbygginger av vann- og kloakkanlegg, er det naturlig at kommunene får en viss frihet til selv å avgjøre hvilke kostnader som er "nødvendige". Ved så store prosjekter som det her ofte er tale om, kan det både være forstandig tvil om en kostnad er "nødvendig", og hvordan kostnaden skal beregnes. Beregningsproblemer kan typisk oppstå i tilknytning til ulike kapitalkostnader. Forskriftene, lest i lys av lovteksten og lovforarbeidene, må antas å gi kommunen et spillerom for et forstandig skjønn.
Heller ikke denne formuleringen fastsetter entydig hvordan avgiftsgrunnlaget skal beregnes. Hvordan kapitalkostnader skal beregnes i relasjon til hva som antas å ha "direkte, normal sammenheng med en forsvarlig forretningsmessig drift", er f.eks. neppe åpenbart. Igjen er det mulig å hevde at kommunene har en skjønnsmargin.
Miljøverndepartementet har utarbeidet retningslinjer for beregning av avgiftsgrunnlaget for kommunale vann- og kloakkavgifter.
Kommunaldepartementet har utarbeidet retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester. Retningslinjene angir selv at de er veiledende. Disse retningslinjene går vesentlig mer i detalj hva gjelder avgiftsgrunnlaget enn lovteksten og forskriftene. Kommunerevisjonen har lagt betydelig vekt på disse retningslinjene.
I forhold til lov og forskrift kan det som nevnt argumenteres for at kommunen har en margin for et forsvarlig skjønn. Hvis kommunen har vært innenfor en slik skjønnsmargin, kan det hevdes at kommunen ikke har tilbakebetalingsplikt.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Rammene for kommunale vann- og avløpsgebyrer fremgår av vass- og kloakkavgiftslova og forurensningsforskriften kapittel 16 om kommunale vann- og avløpsgebyrer. I henhold til forurensningsforskriften § 16-1 første ledd er kommunen bundet av selvkostprinsippet. Det fremgår ved at ”kommunens nødvendige kostnader på henholdsvis vann- og avløpssektoren” er satt som øvre grense for hvor mye kommunen kan kreve inn i gebyrer. Kommunen må selv vurdere hva som er nødvendige kostnader, men det er bare kostnader som direkte eller indirekte har normal sammenheng med en forsvarlig drift av vann- og avløpssektoren som kan legges inn i gebyrgrunnlaget.

Videre er det slik at gebyrinntektene utelukkende kan brukes til å finansiere vann- og avløpssektoren. Det samme gjelder avkastning av gebyrfinansierte investeringer. Kommunen er imidlertid ikke pålagt full kostnadsdekning gjennom gebyrer. Det er derfor anledning til å delfinansiere sektoren via kommunebudsjettet.