Skriftlig spørsmål fra Øyvind Vaksdal (FrP) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:827 (2008-2009)
Innlevert: 04.03.2009
Sendt: 04.03.2009
Besvart: 09.03.2009 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Øyvind Vaksdal (FrP)

Spørsmål

Øyvind Vaksdal (FrP): Ifølge Morgenbladet 31. august 2007 har Sverige besluttet å halvere antall mottakere av bilateral bistand ut fra en erkjennelse av at man ikke kan gjøre alt overalt. OECDs nylige evaluering av den norske bistanden for 2007 er kritisk til at Norge sprer bistandsengasjementet på for mange land og sektorer.
Med bakgrunn i at Norge ga bistand til hele 109 land i 2007, vil utviklingsministeren bidra til et mer fokusert og konsentrert norsk bistandsengasjement?

Begrunnelse

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har nylig kommet med en evaluering av det norske bistandsengasjementet for 2007. Suzanne Stenersen som er økonom i OECDs DAC-sekretariat uttaler til Bistandsaktuelt nummer 2/2009 at ideen er at hvis et land har en lang rekke givere, bør de små giverne tenke gjennom sin rolle i landet.
Utenriksdepartementet avviser i samme nummer av Bistandsaktuelt at Norge er engasjert i for mange land og sektorer, ved å uttale at "giverlandene må tenke at vi lever i en global verden hvor alt henger sammen med alt".

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: OECD gjennomgangen av Norge i 2008 omtaler norsk utviklingspolitikk i positive ordelag, men påpeker også en del utfordringer. Jeg mener gjennomgangen var nyttig, men jeg deler ikke fullt ut OECDs vurderinger om fragmenteringen av norsk bistand. Dette er også fremført overfor OECD.

Men det er selvsagt rom for forbedringer og Regjeringen arbeider kontinuerlig for å gjøre norsk innsats så effektiv som mulig. Dette gjøres på en rekke områder og samlingen rundt fem hovedspor i den bilaterale bistanden er gjort nettopp ut fra en erkjennelse av at det mest effektive ikke er at alle gjør alt over alt.

Norge er aktive i den internasjonale prosessen for bistandseffektivitet – den såkalte Paris-agendaen - og i en rekke andre rekke internasjonale prosesser som skal sikre at bistanden på landnivå blir mer effektiv. Dette omfatter bl.a. arbeidet mot korrupsjon og kapitalflukt, og at de internasjonale klimaforhandlingene ivaretar utviklingslandenes behov. Den nylig framlagte Stortingsmelding nr. 13 (2008-2009) ”Klima, konflikt, kapital - Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom” utdyper denne overgangen til en mer strategiske utviklingspolitikk.

Som representanten Vaksdal viser til, ga Norge i 2007 bilateral bistand til 109 land. Denne støtten gikk gjennom nasjonale myndigheter, sivile samfunnsorganisasjoner og øremerkede tilskudd gjennom multilaterale institusjoner.

Omfanget av vårt samarbeid med disse landene varierer imidlertid mye. Det er et omfattende samarbeid i noen land der de tre største er Afghanistan, de palestinske områdene og Sudan. Her har vi en betydelig norsk tilstedeværelse og arbeider aktivt sammen med landets myndigheter og andre givere. I de fleste andre land er samarbeidet begrenset til spesifikke sektorer eller innsatser som klima og skog, de helserelaterte tusenårsmålene eller faglig samarbeid om strategiske områder som næringsutvikling, Olje for utvikling og forskning. Det er gjort en betydelig innsats fra norsk side for å konsentrere innsatsen på tematiske områder. Landvalg og tematisk konsentrasjon er nærmere omtalt i St. meld. nr 13 (2008-2009).

Jeg antar at representanten Vaksdal har merket seg at OECDs bekymring ikke bare retter seg mot fragmenteringen i internasjonal bistand, men også mot reduksjon i samlet internasjonal bistand. Finanskrisen øker faren for ytterligere reduksjoner i bistandsnivået. Regjeringen deler denne bekymringen og håper et samlet Storting vil slutte seg til et fortsatt høyt nivå på norsk bistand.