Skriftlig spørsmål fra Harald T. Nesvik (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:923 (2008-2009)
Innlevert: 23.03.2009
Sendt: 23.03.2009
Besvart: 27.03.2009 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Harald T. Nesvik (FrP)

Spørsmål

Harald T. Nesvik (FrP): Undertegnede viser til at helsetilsynet har slått fast at kommuner er pliktig til å innvilge sykehjemsplass til de som har behov for dette, uavhengig om kommunen har ledig kapasitet eller ikke. Signaler som er kommet tyder på at dette er et krav som mange kommuner ikke er kjent med.
Vil statsråden nå sørge for at det sendes ut et rundskriv til samtlige kommuner, som opplyser om denne retten til sykehjemsplass?

Begrunnelse

Undertegnede viser til at helsetilsynet har slått fast at kommuner er pliktig til å innvilge sykehjemsplass til de som har behov for dette, uavhengig om kommunen har ledig kapasitet eller ikke. Signaler som er kommet tyder på at dette er et krav som mange kommuner ikke er kjent med.
Det er svært gledelig at helsetilsynet nå har konkludert med denne retten, i tråd med hva Fremskrittspartiet har tatt til ordet for i en årrekke.
Det er, slik undertegnede ser det, stort behov for å informere kommunene om helsetilsynets konklusjon, slik at retten til sykehjemsplass praktiseres i alle landets kommuner. Det bør derfor, så snart som mulig, sendes ut et rundskriv som informerer om dette.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Innledningsvis vil jeg understreke at Helsetilsynet ikke har kommet med noen ny forståelse av kommunehelsetjenesteloven, herunder spørsmål knyttet til rett til sykehjemsplass. Det tilsynsmyndigheten har påpekt er at den enkelte kommune ikke kan unnlate å gi sine innbyggere nødvendig helsehjelp av hensyn til kommunens ressurssituasjon. Dette er sikker rett som kommer klart til uttrykk i kommunehelsetjenestelovens forarbeider (Ot.prp. nr. 66 (1981-82)), og som senere er slått fast av Høyesterett i den såkalte Fusa-dommen (Rt 1990 side 874).
Kommunene har etter kommunehelsetjenesteloven plikt til å yte nødvendig helsehjelp til de som har behov for det, herunder til eldre og pleietrengende. Gjennom kommune-helsetjenesteloven pålegges kommunene å yte pleie- og omsorgstjenester, herunder deltjenester som sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie og hjemmesykepleie.
Retten til helsetjenester går så langt som den enkeltes behov tilsier. Dette betyr at dersom en person har behov for døgnkontinuerlig pleie- og omsorg, er kommunen forpliktet til å yte et heldøgns tjenestetilbud til vedkommende. Dersom vedkommende bare har behov for noen timer hver dag, men ellers er i stand til å bo hjemme, vil kommunen kunne oppfylle sine forpliktelser ved å tilby hjemmesykepleie og/eller annen type hjemmehjelp. Kommunens forpliktelse blir etter lovens system utløst av pasientens hjelpebehov.
For å sikre en mest mulig hensiktsmessig utnyttelse av ressursene, er det i prinsippet opp til kommunen å avgjøre hvilket tilbud den enkelte skal få ut fra den enkeltes behov. Det er ikke ønskelig at en person skal plasseres i institusjon når vedkommende ikke har behov for det, og til fortrengsel for andre med større behov. Det er altså den enkeltes behov som avgjør hvorvidt han eller hun har rett på en institusjonsplass eller annen form for heldøgns omsorgstilbud.
Som nevnt innledningsvis er dette en sikker forståelse av kommunehelsetjenesteloven, og også fulgt opp gjennom høyesterettspraksis. Det er mitt inntrykk at denne forståelsen er godt kjent ute i kommunene.