Skriftlig spørsmål fra Inge Lønning (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1015 (2008-2009)
Innlevert: 03.04.2009
Sendt: 06.04.2009
Besvart: 20.04.2009 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Inge Lønning (H)

Spørsmål

Inge Lønning (H): Hvordan vurderer statsråden forslaget om en egen finansieringsordning for utprøvende behandling, og hvilke andre tiltak iverksettes for å sikre raskere innføring av nye behandlingsformer i den norske helsetjenesten?

Begrunnelse

Det finnes flere eksempler på at nye behandlingsformer blir innført senere i Norge enn i andre land. Dette gjelder eksempelvis kreftbehandling. Dette skyldes blant annet at det tar lang tid før en ny behandlingsform får en DRG-kode som sikrer foretakene inntekter til å dekke hele kostnadene ved behandlingen. Det er nødvendig å sikre fortgang i arbeidet med å oppdatere DRG-kodene i forhold til nye behandlingsformer.
Helseforetakene har det helhetlige ansvaret for å prioritere de ressursene som er stilt til disposisjon. På bakgrunn av de prioriteringsutfordringene helsetjenesten står overfor, kan det være vanskelig å finne rom for å prioritere utprøvende behandling. Ulike prioriteringsmessige vurderinger i helseforetakene fører også til geografiske forskjeller i behandlingstilbudet til pasientene.
I Nou 1997:18 Prioriteringer, på ny foreslo utvalget en særskilt finansieringsordning for utprøvende behandling. Dette vil kunne bidra til å sikre raskere innføring av nye behandlingsformer for norske pasienter, og et mer likeverdig behandlingstilbud i hele landet.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder penger til helsetjenester. Dette er et godt utgangspunkt for å kunne tilby norske pasienter den behandlingen de etter medisinsk faglig vurderinger har størst nytte av.
Selv om vi ligger i verdenstoppen både når det gjelder tilbudet av helsetjenester og bruk av penger til helsetjenester, er det muligheter for forbedringer på mange områder. Det er for eksempel viktig å ha gode systemer for håndtering og introdusering av ny og kostbar behandling.
Da NOU 1997:18 ble avgitt, hadde fylkeskommunene ansvar for sykehusene. Etter den tid er det som kjent valgt en styringsmodell hvor de regionale helseforetakene har et helhetlig ansvar for å tilby befolkningen nødvendig spesialisthelsetjeneste innfor tilgjengelige budsjettrammer vedtatt av Stortinget. Det er utfordringer knyttet til prioriteringsmessige vurderinger i de regionale helseforetakene når det for eksempel gjelder å ta i bruk ny og kostnadskrevende behandling. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten har derfor bl.a. fått i oppdrag å vurdere spørsmål knyttet til innføring av ny og kostbar teknologi/legemidler i sykehus som vil legge til rette for en mer helhetlig tilnærming i helseregionene.
Jeg mener at løsningen ikke ligger i å etablere et eget nasjonalt styrings- og finansieringssystem for utprøvende behandling. Det vil være krevende å definere når en behandling skal inkluderes i en særskilt finansieringsordning, men også når den samme behandlingen skal ut av ordningen og håndteres innenfor de ordinære prioriterings- og finansieringssystemene.
Som hovedregel finansieres utprøvende behandling gjennom midler avsatt til forskning. Det kan også i dag være vanskelig å definere når en behandling går over fra å være utprøvende til å bli etablert behandling som omfattes av ISF-ordningen. Helsedirektoratet fikk i mai 2008 i oppdrag å komme med forslag til et slikt system for innføring av nye og kostnadskrevende metoder i helsetjenesten. Inkludert i dette arbeidet vil være et forslag til hvordan det skal sikres at ny og kostbar behandling som tas i bruk på sykehusene raskt fanges opp i den aktivitetsbaserte finansieringen. Frist for arbeidet er satt til mai 2009.
Faglige retningslinjer er viktig for å sikre mest mulig lik prioritering nasjonalt, også når det gjelder å ta i bruk nye behandlingsmetoder. Innen kreftområdet er det etablert nasjonale handlingsprogrammer for de enkelte kreftformer som skal gi anbefalinger for hele behandlingsforløpet, fra diagnostisering, behandling til og med rehabilitering. Disse handlingsprogrammene oppdateres kontinuerlig for å sikre at nye behandlingsmetoder blir vurdert i forhold til etablert behandling. Dette skal sikre at det offentlige tilbudet til kreftbehandling er mest mulig likeverdig nasjonalt og sikre en mest mulig koordinert innføring av nye behandlingsmetoder.