Skriftlig spørsmål fra André N. Skjelstad (V) til kultur- og kirkeministeren

Dokument nr. 15:1028 (2008-2009)
Innlevert: 15.04.2009
Sendt: 15.04.2009
Besvart: 27.04.2009 av kultur- og kirkeminister Trond Giske

André N. Skjelstad (V)

Spørsmål

André N. Skjelstad (V): I den senere tid har Statens kartverk forandret en rekke stedsnavn. Mange føler at de mister sin identitet når stedsnavn forandres. Et eksempel på dette er elven Forra i Stjørdal kommune, som nå har fått navnet Fora.
Er statsråden enig i at endring av stedsnavn i strid med lokale meninger, er uheldig i forhold til identiteten til innbyggerne i området?

Begrunnelse

Mange gårdsnavn og stedsnavn er blitt forandret de siste 10 år, ofte i strid med lokale meninger.

Trond Giske (A)

Svar

Trond Giske: Skrivemåten av stedsnavn reguleres av lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn. Loven ble endret etter vedtak i Stortinget 10. juni 2005. Formålet med stedsnavnloven er blant annet å ta vare på stedsnavn som kulturminner, og å gi dem en praktisk og anvendelig skriftform. Lovens § 4 angir utgangspunktet for fastsettelsen av skrivemåten av stedsnavn:

"Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten av stadnamn takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk."

Ifølge § 8 kan eier eller fester fastsette navn på eget bruk, med følgende begrensning:

"Skrivemåten av gardsnamn og bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn, eller med andre stadnamn som etter reglane i denne lova eller i andre lover og forskrifter skal brukast av det offentlege, skal fastsetjast etter reglane i §§ 4 til 6."

I realiteten omfattes de fleste gårdsnavn i Norge av dette unntaket, hvilket medfører at skrivemåten etter dagens regelverk skal fastsettes med utgangspunkt i "nedervd lokal uttale" - og samsvare med norske rettskrivningsprinsipper.

Stortinget har behandlet et representantforslag vedrørende endring av bruksnavn uten grunneiers samtykke, dokument nr. 8:58 (2007-2008). Forslaget var blant annet begrunnet med at utøvelsen av § 8 i stedsnavnloven har gitt flere uheldige utslag der slektsnavn og gårdsnavn har blitt atskilt, eller at gårdsnavn har blitt endret slik at det ikke lenger skaper den identitetsfølelsen navnet tradisjonelt har hatt. I en enstemmig innstilling fra familie- og kulturkomiteen, Innst. S. nr. 124 (2008-2009), som ble behandlet i Stortinget 13. januar i år, står følgende:

"Komiteen mener derfor at det bør utredes å endre loven slik at kravet om at navnene skal følge gjeldende rettskrivingsprinsipper ikke skal gjelde selve gårds-/bruksnavnet, og at kravet om ensartet skrivemåte i ulike funksjoner oppheves. Komiteen mener at grunneieres synspunkt i saken bør tillegges særskilt vekt.

Komiteen mener dette vil balansere kulturminnevernet og grunneiernes interesser på en bedre måte enn praktiseringen av dagens lovverk.

Komiteen anser det som nødvendig med endring i sammensetningen av klagenemnd for stedsnavnesaker for å sikre større legitimitet ved behandlingen av klagesaker.

Komiteen ber departementet komme tilbake så snart som praktisk mulig med en lovendring som sikrer bredere sammensetning av nemnda, hvor det tas hensyn til lekmannsrepresentasjon og tilstrekkelig uavhengighet fra vedtaksorganet."

Ettersom sammensetningen av klagenemnda er fastsatt gjennom forskrift vil det ikke bli behov for noen lovendring på dette punktet. Kultur- og kirkedepartementet har i stedet utarbeidet et utkast til endring i forskriften som søker å ivareta komiteens merknader. Endringsforslaget er sendt på bred høring med høringsfrist 1. juli. Departementet arbeider parallelt med å utrede og endre loven slik at kravet om at navnene skal følge gjeldende rettskrivingsprinsipper ikke skal gjelde selve gårds-/bruksnavnet, og at kravet om ensartet skrivemåte i ulike funksjoner oppheves.