Begrunnelse

Funksjonshemmede som ikke kan utøve arbeid på vanlige vilkår, er ei prioritert gruppe for regjeringen og det rød-grønne stortingsflertallet. Det framgår tydelig i flere dokumenter fra denne stortingsperioden, blant annet St. meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering, med tilhørende Innst. S. nr. 148 (2006-2007) og i de årlige budsjettene. Som et ledd i politikken for disse gruppene har vi blant annet vedtatt at avklarings- og oppfølgingstiltak for personer med nedsatt arbeidsevne skal forbeholdes skjermet sektor, også i framtida, og ikke legges ut på anbud.
Arbeidsplasser i attførings- og vekstbedrifter er viktige tiltak som gir en meningsfylt hverdag for personer som har vanskeligheter med å bli inkludert i det ordinære arbeidsmarkedet. Vegdirektoratets håndtering av denne konkrete bilskiltsaken er ikke i tråd med flertallets politikk. I konkurransegrunnlaget ble det åpnet for at flertallet av de ansatte i bilskiltproduksjonen kunne være personer under attføring, langtidsledige, arbeidsledige eller unge under omskolering eller opplæring. Dette er også grupper som kan behøve spesielle tiltak for å (re)etablere seg på arbeidsmarkedet, men var ikke målgruppa for denne konkrete utlysningen.
Det er videre beklagelig at kontrakten ble inngått dagen etter at klage var innlevert til KOFA, spesielt hvis Vegdirektoratet var klar over at klage var under forberedelse og/eller levert.
Spørsmålet nå er om det er mulig å få kontrakten annullert og prosessen gjennomført på korrekt måte. Via media har det framkommet påstander om at tilbyder feilaktig opplyste å ha avtale med Nav i Tønsberg om rekruttering av arbeidskraft. Dersom det er riktig, bør det vurderes om kontrakten kan annulleres på et slikt grunnlag. Det er også framkommet påstander om at den valgte tilbyderen har automatisert skiltproduksjonen, slik at dette er årsaken til at de kom best ut prismessig. Dersom det er tilfelle, bør det vurderes om også det kan være et grunnlag for å nullstille kontrakten. Det bør også vurderes om det evt. finnes annet juridisk grunnlag for å heve kontrakten. Dersom det ikke er tilfelle, kan muligens en løsning være å komme fram til en frivillig avtale gjennom å erstatte det tapet den valgte tilbyderen blir påført, ved å nullstille avtalen. Dersom vi ser på verdien av kontrakten (ca 60 mill kr over fire år), blir prisen pr arbeidsplass likevel rimeligere enn prisen for mange av de ordinære arbeidsplassene som beholdes/opprettes gjennom "Tiltak for arbeid" (ref Statistisk Sentralbyrås tall, offentliggjort i media 5. desember 2008).
Dersom det skulle vise seg helt umulig å nullstille bilskiltkontrakten, bør det vurderes hvordan regjering og storting da kan bidra til å erstatte de arbeidsplassene som nå er tapt for et stort antall sårbare arbeidstakere.
Helt til slutt: Det bør også vurderes hvordan vi etablerer rutiner for å sikre at offentlige innkjøp ikke skjer i strid med politiske prioriteringer i framtida.
Min liste over momenter som bør eller kan vurderes, er sannsynligvis ikke uttømmende. Jeg regner med at statsråden i så fall også kan se på andre mulige løsninger på en beklagelig situasjon.