Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1551 (2008-2009)
Innlevert: 07.09.2009
Sendt: 07.09.2009
Besvart: 15.09.2009 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Ser statsråden behovet for å klargjøre regelverket, og på hvilken måte skal kostnadene for ressurskrevende brukere som oppholder seg i annen kommune enn hjemstedet fordeles ved en eventuell samhandlingsreform?

Begrunnelse

I dag opplever en rekke mennesker med funksjonsnedsettelse at de ikke får den hjelpen de har krav på når de oppholder seg i en annen kommune enn den de er hjemmehørende i. Dette kan gjelde ferie eller når de er på besøk.
Det er etter min mening derfor behov for en klargjøring av hvem som har ansvaret for å dekke kostnadene hvis det påløper ekstra utgifter, den kommunen de oppholder seg i eller den hjemmehørende kommunen. Eventuelt i et delingsforhold mellom disse to.
Jeg frykter også at ved innføringen av en eventuell samhandlingsreform at dette kan forsterke seg, fordi det lett kan oppstå endeløse tautrekkinger mellom store og små kommuner om hvem som har ansvaret for ressurskrevende brukere.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Det følger av kommunehelsetjenesteloven § 1-1 at landets kommuner skal sørge for nødvendig helsetjeneste for ”alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen”. I dette ligger at kommunen ikke bare plikter å yte helsehjelp til sine egne innbyggere, men også til pendlere, feriegjester og midlertidig bosatte skoleelever og studenter. Av lovens forarbeider fremgår at helsetjenesten uhindret skal stå til disposisjon for alle, uansett kommunetilhørighet. Stortinget valgte derfor som lovgiver å legge oppholdsprinsippet, og ikke bostedsprinsippet, til grunn for retten til nødvendig helsehjelp. Det ble i denne sammenheng vurdert en egen gjestepasientordning mellom kommunene, men dette ble avvist under henvisning til at dette ville bli tungvint og administrativt krevende. Jeg gjør for øvrig oppmerksom på at oppholdsprinsippet for det alt vesentligste også er lagt til grunn for sosialtjenesteloven.
Når ressurskrevende brukere tar midlertidig opphold i en annen kommune, for eksempel under en ferie eller ved et besøk, er det oppholdskommunen som er ansvarlig for å yte de nødvendige pleie- og omsorgstjenester. Regelverket etterlater ingen tvil på dette punkt. Noe annet er at det kan være vanskelig for oppholdskommunen på kort tid å etablere et forsvarlig og adekvat tjenestetilbud for vedkommende. Selv om oppholdskommunen ofte løser denne oppgaven på en tilfredsstillende måte for brukeren, har vi eksempler på at brukeren ikke er fornøyd med tilbudet som ytes. Etter det jeg kjenner til har imidlertid tilbudet vært vurdert som forsvarlig.
Selv om oppholdsprinsippet i utgangspunktet er en pasientvennlig ordning som administrativt er enkel å praktisere, medfører den også utfordringer for enkelte kommuner. Den generelle velstandsutviklingen har medført økt mobilitet i befolkningen og økt fritid for den enkelte. Særlig for hytte- og feriekommuner kan det derfor by på særskilte utfordringer i å organisere og finansiere et tjenestetilbud der etterspørselen kan være særskilt stor i ferietiden. Disse kommunene søkes imøtekommet gjennom skjønnstilskuddet til kommunene. I retningslinjene for fylkesmennenes tildeling av skjønnsmidler bes fylkesmannen om å ta hensyn til kommuner som har spesielt høye kostnader knyttet til særlig ressurskrevende tjenestemottakere, og hvor dette ikke fanges tilstrekkelig opp gjennom inntektssystemet og toppfinansieringsordningen for særlig ressurskrevende tjenestemottakere. I tillegg til dette bes fylkesmannen ta hensyn til kommuner som har forholdsvis høye kostnader knyttet til mange fritidsboliger.
Samhandlingsreformen vil i utgangspunktet ikke medføre endringer i gjeldende ansvarsforhold når det gjelder tildeling av kommunale helse- og omsorgstjenester. Fremdeles vil det være oppholdskommunen som bærer ansvaret. Utfordringen ligger derfor ikke i regelverket, men i kommuneøkonomien. Under arbeidet med samhandlingsreformen har det for meg vært av vesentlig betydning at kommunene økonomisk settes i stand til å kunne utføre sine nåværende og eventuelt nye oppgaver på en forsvarlig og hensiktsmessig måte.