Kari Kjønaas Kjos (FrP): Er statsråden enig i at det er uakseptabelt at mennesker med alvorlige diagnoser ikke får den foreskrevne og nødvendige hjelp de trenger i en vanskelig livssituasjon, og i tilfelle ja, hva vil statsråden gjøre for at mennesker som ikke får den oppfølging de har krav på, kan bringe saken sin videre i byråkratiet slik at fattede vedtak blir fulgt opp?
Begrunnelse
En fortvilet mor har henvendt seg til meg med historien til sin datter, som har fått diagnosen F90 Hyperkinetisk forstyrrelse. Diagnosen som ble stilt i 2004 beskrev et sykdomsbilde med ADHD, angst, selvskading og hallusinatoriske opplevelser. I tillegg fastslås det at hun har problemer med oppmerksomhet, konsentrasjon, har sosial angst og er i ferd med å utvikle en personlighetsforstyrrelse. Jentas mor har sendt meg en kopi av den siste epikrisen omhandlende datteren. Epikrisen er utferdiget av psykolog ved Akershus universitetssykehus i desember 2007. Vurderingen av psykolog konkluderer med at pasienten vil få oppfølging av den kommunale sosialtjenesten samt lokalt psykiatriteam, og det vil bli utarbeidet Individuell plan og ansvarsgruppe samt arbeidsutprøving ved ASVO. I sak nr. 11/2007 i Sørum kommune ble det truffet vedtak om at det skulle utarbeides individuell plan for jenta. I april 2008 mottar jenta brev fra veileder ved Nav Sørum som beklager at det har tatt lang tid før hun ble innkalt til samtale, men at samtale skulle gjennomføres i nær fremtid. Samtale ble gjennomført 17. april 2008. Etter dette har ikke jenta hørt noe fra Nav. Uttallige etterlysninger og purringer til Nav Sørum om hvordan det går med saken hennes har vært resultatløst. Det opplyses fra Nav Sørum at saksbehandler har blitt syk og ingen ny saksbehandler kan forventes før til neste år. Vi skriver nå september 2009. Jentas problemer og sykdomsbilde blir bare verre og verre og hun føler maktesløshet overfor Nav. Jenta har etter vedtak blitt innvilget boveiledere som skulle besøke henne minst en gang pr. uke. Disse har ikke vært i kontakt med henne siden juni d.å. Nå skriver vi september 2009 og fortsatt er ingenting gjort. Jenta er med andre ord overlatt til seg selv. Jentas siste henvendelse til Nav Sørum om sin sak gav ingen avklaring. Hun fikk riktignok snakke med en saksbehandler, men han kjente ikke hennes sak. Det eneste hun fikk vite var at hun måtte se og finne seg en jobb. Jenta står alene igjen uten å ha mottatt den hjelp hun var lovet, etter et vedtak gjort på grunnlag av en vel dokumentert epikrise i 2007. Å ende opp med fortvilelse, sinne og frustrasjon over et Nav-kontor som ikke følger opp lovlige fattede vedtak er ikke det hun trenger for at hun skal mestre sin hverdag.