Skriftlig spørsmål fra Øyvind Håbrekke (KrF) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:13 (2009-2010)
Innlevert: 09.10.2009
Sendt: 12.10.2009
Besvart: 20.10.2009 av barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt

Øyvind Håbrekke (KrF)

Spørsmål

Øyvind Håbrekke (KrF): Hva vil statsråden gjøre for å bedre samarbeidet mellom barnevernet, helsetjenesten og politiet slik at barn som lider under alvorlig omsorgssvikt og overgrep sikres nødvendig hjelp?

Begrunnelse

Det vises til medieomtale av en sak i Vestfold hvor en fireåring og en seksåring skal ha blitt utsatt for en serie voldtekter og tortur gjennom flere år. Til tross for gode dommeravhør, tekniske bevis og at overgripere er utpekt i billedkonfrontasjoner, er saken nå henlagt. Politiet etterforsket saken i to år. De fikk klare beskrivelser av overgrepene i dommeravhør.

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: Jeg er enig med representant Håbrekke i at samarbeid mellom barnevern, politi, helsetjenesten og andre offentlige instanser er en nødvendig forutsetning for å sikre barn utsatt for vold eller alvorlig omsorgssvikt best mulig hjelp og oppfølgning. Regjeringen har derfor igangsatt en rekke tiltak som blant annet skal bidra til at barna får et mest mulig helhetlig og koordinert hjelpe- og behandlingstilbud.
Jeg vil i den forbindelse blant annet nevne at Regjeringen har sørget for å etablere barnehus i alle landets helseregioner og barnevernsregioner. Formålet med barnehusene er å sikre barn utsatt for vold og seksuelle overgrep et helhetlig, skånsomt og samlokalisert hjelpe- og behandlingstilbud. Barnehusene er tverrfaglig sammensatt og har høy kompetanse om seksuelle og fysiske overgrep mot barn. Etableringen av barnehusene innebærer at dommeravhør, medisinske undersøkelser og kortvarig samtaleterapi skjer på ett sted, og på en mest mulig skånsom måte for barnet. Barnehusene tilbyr i tillegg ulike former for råd og støtte til barnet og familien. Ved behov bistår barnehusene med å etablere kontakt med det lokale hjelpe- og omsorgsapparatet.
For å styrke innsatsen overfor barn utsatt for vold og overgrep fremgår det av den nye regjeringserklæringen at Regjeringen vil etablere flere nye barnehus, bl.a. i Stavanger i 2010. Dette er også et tiltak i Regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner (2008-2011) Vendepunkt. Det er Justis- og politidepartementet og Politidirektoratet som har hovedansvaret for barnehusene.
Et annet tiltak i handlingsplanen gjelder opprettingen av en landsdekkende alarmtelefon for barn og unge. Alarmtelefonen ble åpnet i juni i år som et toårig pilotprosjekt. Det er Kristiansand kommune som har det administrative og faglige ansvaret for alarmtelefonen. Hovedformålet med alarmtelefonen er å gi barn utsatt for ulike former for vold, overgrep eller omsorgssvikt ett sted å ta kontakt. Det er gratis å ringe til alarmtelefonen.
Jeg vil også nevne at ett av tiltakene i regjeringens strategi for forebygging Fellesskap – trygghet – utjevning, er å gjennomgå regelverket for formidling av opplysninger mellom tjenestene i det offentlige tjenesteapparatet. Hensikten er å sikre mer effektiv informasjonsutveksling mellom tjenestene i tilfeller som berører liv, helse og livsvilkår. I forbindelse med dette arbeidet skal praksis og rettsoppfatninger i ulike fagmiljøer kartlegges.
Videre vil jeg nevne at Regjeringen i september 2008 nedsatte et eget utvalg for å se på samordning av tjenester for utsatte barn og unge. Flatø-utvalget ble gitt et bredt mandat. Blant annet er utvalget bedt om å gjennomgå muligheter og krav til samarbeid mellom tjenestene. Utvalget er også bedt om å vurdere hvordan det offentlige tjenesteapparatet er organisert, samt vurdere eventuelle økonomiske eller lovmessige hindre for samarbeid.
Utvalget skal levere sin rapport innen utgangen av 2009, og deretter blir den fulgt opp av Barne- og likestillingsdepartementet i samarbeid med andre berørte departementer.
I juli 2006 ga departementet ut en veileder om barnevernets rolle ved mistanke om overgrep under samvær. Forholdet mellom barneloven og barnevernloven og samarbeid mellom barneverntjenesten og politiet er sentrale temaer i veilederen. Jeg vil i den forbindelse avslutningsvis nevne at departementet nå planlegger å lage en mer generell veileder om forholdet mellom barneloven og barnevernloven. Veilederen vil naturlig også omhandle samarbeidet mellom barneverntjenesten og andre offentlige tjenester som politiet og helsetjenesten. Jeg tror at en slik veileder vil bli til stor hjelp for barneverntjenesten i forhold til å håndtere disse særlig kompliserte sakene.