Skriftlig spørsmål fra Håkon Haugli (A) til justisministeren

Dokument nr. 15:132 (2009-2010)
Innlevert: 02.11.2009
Sendt: 03.11.2009
Besvart: 16.11.2009 av justisminister Knut Storberget

Håkon Haugli (A)

Spørsmål

Håkon Haugli (A): Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemda (UNE) har lagt seg på en praksis der det kreves av homofile asylsøkere at de skjuler sin legning ved retur til hjemlandet. Ifølge en fersk rapport fra Human Rights Watch (http://www.hrw.org/en/news/2009/08/17/iraq-stop-killings-homosexual-conduct) er hundrevis av homofile menn forfulgt, torturert og drept i Irak det siste året. Norge returnerer likevel homofile asylsøkere til Irak og begrunner vedtakene med at homofili dreier seg om handlinger man kan avstå fra. I andre internasjonale sammenhenger fordømmer Norge de land som opererer med et slikt skille mellom homofil legning og homofil praksis i sine lovverk, og utledningsmyndighetens praksis bryter med de målsettingene om større åpenhet som er fastslått av Regjeringen bl.a. i Handlingsplanen for LHBT-personer av 2008.
Vil statsråden vurdere å endre retningslinjene eller få utarbeidet en forskrift som sikrer at norsk asylforvaltning ikke legger til grunn at det kan skilles mellom homofil legning og homofil praksis?

Begrunnelse

Norge returnerer i dag asylsøkere til land der homofili er straffbart og hvor homofile forfølges og mangler rettsbeskyttelse. AIDs ”Instruks - retningslinjer om kjønnsrelatert forfølgelse” (AI-2008-063) legges til grunn ved behandlingen av slike asylsaker. UNE legger i sin tolkning av retningslinjene til grunn at det å måtte skjule sin homofile legning ikke representerer en innskrenkning i livsutfoldelsen som innebærer forfølgelse. Praksisen strider med UNHCRs anbefalinger vedr. seksuell orientering og Yogyakarta-prinsippene. Kravet om å tilpasse seg lokale kulturelle koder skal tolkes på en måte som ivaretar integriteten til den enkelte. Det er ikke lettere å endre sin seksuelle orientering enn sitt politiske syn, heller motsatt, da seksuell orientering ikke kan endres gjennom argumentasjon og refleksjon. Det stilles med andre ord ulike krav til personer som forfølges på bakgrunn av sin seksuelle orientering enn til personer som forfølges på basis av tro, bruk av ytringsfriheten eller kamp for politiske endringer. Norske utledningsmyndigheter krever for eksempel ikke at journalister skal slutte å skrive eller at politiske dissidenter skal begrense sine ytringer til privatsfæren.
UDIs avdelingsdirektør Hanne Jendal begrunner praksisen i et leserinnlegg i Dagsavisen 27. november 2008. Hun skriver blant annet:

”I mange land er risikoen liten dersom man lever ut sin legning innenfor den private sfære. Men i en del land er det dessverre lite toleranse for avvik fra strenge kulturelle normer. Det er ikke bare knyttet til homofili, også heterofile må tåle begrensninger i det offentlige rom. Retten til å kunne leve på samme måte som i liberale vestlige land, er ikke i seg selv et grunnlag for å få asyl.”

Og i flere vedtak fra UNE slås det fast at:

”Det er kun homoseksuelle handlinger som er straffbare, ikke selve legningen i seg selv.”

Når det gjelder vurderingen av hva som til sammen kan utgjøre forfølgelse, handler det om hva som skjer om man blir avslørt. Det er på det rene at homofile som returneres til land som straffer homofile - og der vold mot homofile er godt dokumentert - løper stor risiko for forfølgelse, fordi et slikt forbud medfører rettsløshet og sier noe om holdningene i samfunnet. Manglende dokumentasjon på overgrep kan ikke tolkes som at overgrep ikke forekommer, da dette oftere er et utslag av at tabuene omkring homofile er så sterke at selv lokale menneskerettighetsorganisasjoner ikke vil beskjeftige seg med overgrep begått mot denne gruppen.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Jeg vil først minne om at det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som behandler enkeltsaker etter utlendingsloven. Jeg har ikke myndighet til å påvirke UDI og UNEs behandling av enkeltsaker og utfallet av disse med mindre saken gjelder rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn.
Utlendingsloven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke utlendingens stilling. Norge er blant annet bundet av Flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettighets-konvensjonen. Jeg vil understreke at alle som kan risikere forfølgelse, tortur eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet, har rett til opphold i Norge.
Det skal alltid foretas en konkret og individuell vurdering av om en asylsøker risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet. Norsk asylpraksis er slik at lesbiske og homofile som risikerer forfølgelse vil kunne omfattes av flyktningkonvensjonen og dermed få asyl. Det må i hver enkelt sak vurderes konkret om den enkelte søker som følge av sin seksuelle legning vil risikere alvorlige menneskerettighetsbrudd ved en retur. I denne vurderingen ses det hen til søkerens individuelle situasjon og forholdene i det landet søkeren kommer fra. Detaljert landkunnskap om forholdene i klagerens hjemland er sentralt for vurderingen. Dersom klageren ikke har et beskyttelsesbehov som tilsier at vilkårene for asyl eller vern mot retur er oppfylt, skal det vurderes om det kan gis opphold på humanitært grunnlag.
Jeg har tillit til at de vurderinger og avgjørelser som UDI og UNE foretar i asylsakene er forsvarlige og i overensstemmelse med gjeldende lover og konvensjoner. UDI og UNE har spesialkompetanse til å vurdere disse sakene, både gjennom kjennskap til forholdene i de konkrete land og generell erfaring med å vurdere asylanførsler opp mot aktuelle lover og konvensjoner. Landinformasjon innhentes blant annet gjennom norske utenriksstasjoner og gjennom ”Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon”.
Representanten viser til departementets retningslinjer om kjønnsrelaterte spørsmål i tilknytning til flyktningvurderingen (AI-2008-063). Retningslinjene skal bidra til en helhetlig praksis for denne type saker. De gjelder både kvinner og menn og er også aktuelle ved vurdering av asylsøknader for lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner. Det fremgår blant annet av retningslinjene at det å tvinge noen til å opptre i strid med dyptfølte oppfatninger vil kunne utgjøre forfølgelse, men må vurderes ut fra søkerens situasjon i den konkrete saken. I utgangspunktet må det kunne forventes at personer til en viss grad tilpasser sin livsførsel, bekledning m.v. til de sosiale og kulturelle kodekser som gjelder. Videre fremgår at i enkelte tilfeller, og hvor det er fare for alvorlige reaksjoner om søkeren opptrer i samsvar med sine idealer, vil tilpasning imidlertid innebære en så sterk integritetskrenkelse at det vil kunne utløse et beskyttelsesbehov.
Av retningslinjene fremgår også at i saker hvor homofili er anført, vil det ha betydning for risikovurderingen hvordan den enkelte homofile søker kan forventes å innrette seg ved en eventuell retur til hjemlandet, tatt i betraktning de sosiokulturelle begrensingene i det aktuelle samfunnet. I mange samfunn er det generelle sosiale, kulturelle og lovnedfelte restriksjoner for utfoldelsen i det offentlige rom, både for heterofile og homofile, uten at disse restriksjoner kan karakteriseres som forfølgelse. Det må derfor foretas en vurdering av hvor sterkt restriksjonene begrenser den enkeltes livsutfoldelse og hvilken fare vedkommende utsetter seg for ved å bryte eventuelle restriksjoner det ikke med rimelighet kan forventes at han/hun tilpasser seg.
Jeg er kjent med de problemstillinger som representanten tar opp i sitt spørsmål, herunder den nevnte rapporten fra Human Rights Watch. Etter min mening gir departementets retningslinjer god veiledning for de vanskelige vurderinger som må gjøres i hver enkelt sak.