Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:182 (2009-2010)
Innlevert: 12.11.2009
Sendt: 13.11.2009
Besvart: 20.11.2009 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): En russisk ulv har formert seg i Kynndalen og Galven-tispa fredes fordi den har russiske gener. Dette avslører at begrepet "Skandinavisk ulvestamme" ikke er en realitet, det er mer en illusjon. Miljøforvaltningen er uansett aktiv pådriver i å endre gensammensetningen slik at norsk ulv blir russisk ulv. Dette er et paradoks da det innen all annen forvaltning enten gjelder å unngå innblanding av gener fra andre stammer eller hindre at nye arter kommer til Norge. Mårhund er et eksempel.
Hvorfor er ulven unntaket?

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Sammenligninger av DNA har vist meget god overensstemmelse mellom ulv i Skandinavia og ulv i Finland/Russland, og det er liten tvil om at østlige innvandrere er opphav til den skandinaviske ulvestammen. En sammenhengende utbredelse med utveksling av ulv mellom Skandinavia og Finland/Russland har også vært tilfelle historisk i tider med et langt høyere antall ulv enn hva vi har i dag. Ulv innvandret fra øst er derfor på ingen måte noe nytt eller unikt ved dagens ulvestamme. Det som imidlertid er spesielt for dagens skandinaviske ulvestamme er at den er basert på et fåtall individer, noe som har sammenheng med en sterk reduksjon i ulvebestanden i Norge og Sverige som følge av omfattende avskytning på 1800–1900-tallet.

Utgangspunktet med lavt individtall har resultert i et svært høyt innavlsnivå, og regelmessig innvandring er dermed avgjørende dersom vi skal lykkes med å bevare en levedyktig ulvestamme i Skandinavia på lengre sikt. Innvandrende ulv fra Finland eller Russland, som etablerer seg og gir opphav til valper i Skandinavia, er dermed svært verdifulle. At det finnes ulv med tilsvarende gener i Russland er etter min mening ikke et paradoks, slik representanten Gundersen uttrykker det. Tvert imot er det helt vanlig å finne genetiske sammenhenger mellom ulike områder hvor det foregår en inn- og utvandring av individer.

Jeg vil presisere at Norge gjennom Bernkonvensjonen (Konvensjonen om ville europeiske planter og dyr og deres leveområder) har forpliktet seg til å gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre bevaring av ulv. Selv om bestanden er grenseoverskridende med våre naboland, har vi et klart selvstendig ansvar for å ha deler av bestanden på norsk territorium.

Ulv er ingen fremmed art i Norge, og kan ikke sammenlignes med arter som for eksempel mårhund. Med unntak av en kort periode på 1900-tallet, da ulven var så godt som utryddet i Norge, har arten vært en naturlig del av vår natur. Dette skiller ulven tydelig fra mårhund ettersom mårhund ikke tidligere har hatt noen naturlig utbredelse i Norge.

Til slutt vil jeg peke på det ansvaret vi har for å ivareta et godt miljø og rikt naturmangfold for fremtidige generasjoner. Ulven er som andre naturlig forekommende arter en viktig del av dette naturmangfoldet.