Skriftlig spørsmål fra Jan-Henrik Fredriksen (FrP) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:197 (2009-2010)
Innlevert: 16.11.2009
Sendt: 17.11.2009
Besvart: 23.11.2009 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Jan-Henrik Fredriksen (FrP)

Spørsmål

Jan-Henrik Fredriksen (FrP): Stortinget gav i 1978 et mandat til Direktoratet for Naturforvaltning om å vurdere en mulig utvidelse av Øvre Anarjohka Nasjonalpark nedover Gossjohkdalen. Dagens planer for utvidete vernesoner dreier seg imidlertid ikke om kun å verne Gossjohkdalen, men også planer om å utvide sonen til å omfatte øvrige Anarjohkdalen til finskegrensen. En slik utvidelse vil tilsi vernede areal i Finnmark på 16 %.
Hvorfor overholdes ikke Stortingets vedtak om at 14 % av landarealene er det som ønskes vernet?

Begrunnelse

Stortinget gav i 1978 et mandat til DN om å vurdere mulig utvidelse av Øvre Anarjohka Nasjonalpark nedover Gossjohkdalen - og ikke oppover Anarjhokdalen.
Området som det ble gitt et mandat til å utføre en konsekvensanalyse for, er primært begrenset til den såkalt inngripsfrie natur kategorien "villmarksprega område". Dette vil si områder som er over 5 km ifra "tyngre tekniske inngrep". Som veier, åpne barmarksløyper, kraftlinjer, hogstområder, osv.
Stortinget ønsket ikke å provosere noen konflikt med lokalbefolkningen og det var derfor en klar forutsetning at man i denne prosessen unngikk å inkludere områder med stort konfliktpotensial med tekniske inngrep som veier, hytter, private eiendommer og tradisjonell tilgang til jakt, fiske og bærsanking. En mulig utvidelse av nasjonalparken skulle være til minst mulig ulempe for befolkningen og grunneiere i berørte områder. Etter at DN først hadde fått det offisielle oppdraget de trengte fra Stortinget, utviklet DN en sterk egendynamikk i denne prosessen. I kraft av sin forvaltningsmakt har DN nå kuppet dette utredningsprosjektet og gjennom Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Finnmark egenmektig doblet det opprinnelige geografiske mandatsområdet til også å gjelde områder med "tunge tekniske inngrep" - som jo utredningsområdet i utgangspunktet ikke skulle inneholde.
Dette kan i praksis bety at fastboende og private grunneiere og hytteoppsittere i Anarjohkdalen og befolkningen for øvrig i Finnmark(samer, kvæner, nordmenn og andre) blir utestengt ifra sin egen utmark og egne eiendommer, da disse nå ikke kan benytte seg av veiene og de åpne barmarksløyper/scooterløyper som de har benyttet i generasjoner.
Derimot ser det i planutkast ut til at utøvre av reindrift, som har sin bostedsadresse helt andre steder enn i Anarjohka og Gossjohka skal kunne få utøve sin næring uten begrensninger. En slik løsning vil medføre at det blir introdusert en uheldig forskjellsbehandling. Vi kan fort risikere å få en ny adel i Finnmark, hvor regndrifta blir tilført mer rettigheter og tilgang til naturen, - mens fastboende, grunneiere og alle andre mister sine rettigheter.
Når man i tilegg til dette vet at reindriftsnæringen ikke har noen tradisjonell familiær tilknytning til Anarjohkdalen,(nært Finskegrensen med fare for rømning)men tihører slekter som har tilhørlighet til steder som ligger 100-120 km unna Karasjok kommune, så kan man godt forstå de fastboendes store frustrasjon og følelsen av bli uberettiget fra ranet sine egne utmarksområder på høylys dag.
Slik undertegnede ser det vil det være blodig urettferdig at reindrifta som oppholder seg i dagens nasjonalpark ca. 4 mnd. i året skal bli gitt utvidede rettigheter som går foran lokalbefolkningen, grunneiere, oppsittere og den øvrige befolkning i Finnmark ved en utvidelse av nasjonalparken. Det var heller ikke dette som var Stortingets vilje eller mandat. - Tvert i mot.
Det virker som om Miljøvernavdelingen hos Fylkesmann lar seg bruke som "et villig redskap" for DN og går imot sin egen lokalbefolkning.
En ambisiøs innsats der vil jo lett kunne bli et springbrett for en godt betalt karrierejobb hos DN senere.
Kvantitative mål for vern og fredning, - samt antall km man klarer å få vernet i Finnmark og nasjonalt går foran kvalitative hensyn til sin egen befolkning og får en underordnet betydning hos Miljøvernavdelingen.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Utvidelse av Øvre Anarjohka nasjonalpark er et av verneforslagene i Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge (St.meld. nr 62(1991-92)). Stortingsmeldingen ble behandlet i Stortinget i 1993. Jeg stiller meg derfor undrende til hvilket mandat Direktoratet for naturforvaltning skal ha fått fra Stortinget i 1978, dvs. 15 år før nasjonalparkmeldingen ble behandlet og 7 år før Direktoratet for naturforvaltning ble opprettet i 1985.

Regjeringen er nå i ferd å sluttføre nasjonalparkplanen med utgangspunkt i føringene som ble lagt av Stortinget i 1993. Vern av områder er et viktig virkemiddel for å bidra til å stanse tapet av naturens mangfold slik Norge har forpliktet seg til nasjonalt og gjennom internasjonale avtaler, blant annet biomangfoldkonvensjonen. Det skal vernes et representativt utvalg av norsk natur. Andelen vernet areal relateres opp mot representativitet og verneverdier knyttet til naturmangfold i landet som helhet. Det er ikke lagt føringer for at det skal vernes en bestemt andel av arealet i det enkelte fylket.

Forslaget til utvidelse av Øvre Anarjohka nasjonalpark er ett av ni områder som gjenstår i nasjonalparkplanen. Verneplanprosessen følger de vanlige saksbehandlingsreglene etter naturmangfoldloven. Dette innebærer at fylkesmannen utarbeider et verneforslag som sendes på en bred høring. Det kan foreligge dokumenterte verneverdier på større arealer i de enkelte verneforslagene enn hva som ligger inne i omtalen av de ulike lokalitetene i St. meld. nr. 62 (1991-92). Det er ikke noe formelt i veien for at det i et høringsutkast for den enkelte verneplan eventuelt vurderes større områder med dokumenterte verneverdier enn hva som ble omtalt i denne stortingsmeldingen. For at fylkesmannen skal få et bredest mulig bakgrunnsmateriale for sine videre vurderinger, vil det være viktig at berørte parter fremmer sine synspunkter i høringen. Det er særlig viktig å få inn alle relevante opplysninger som kan gi grunnlag for å vurdere konsekvensene i forhold til ulike brukerinteresser.

På bakgrunn av disse opplysningene vil fylkesmannen komme med sin tilrådning som deretter skal behandles av Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratet avgir sin innstilling i saken til Miljøverndepartementet som klargjør vernesaken for behandling i regjeringen og deretter vedtak gjennom kongelig resolusjon av Kongen i statsråd.

Gjennom denne omfattende prosessen vil ulike samfunnsinteresser bli vurdert og avveid opp mot hverandre. Regjeringen foretar den endelige avveiningen mellom verneinteressene og andre interesser i det aktuelle verneområdet forut for det endelige vernevedtaket. På denne måten blir den endelige avgrensingen av verneområdet og vernebestemmelsene i størst mulig grad tilpasset de ulike interessene i området.