Begrunnelse

Det er et tverrpolitisk mål å holde egenandelsbetalingen til medisiner og behandlinger lave. Egenandelen tak 1 skal beskytte mot høye utgifter til nødvendige medisiner, men det viser seg at mange allikevel store utgifter til legemidler utover denne egenandelen. Grunnbehandlingsmidlet Albyl-E brukes blant annet av diabetespasienter og av dem som har hatt alvorlige hendelser som hjerteinfarkt og slag. Jeg har fått henvendelse fra brukere som ikke kan forstå hvorfor de må betale selv hvis de får foreskrevet bruk av Albyl-E når et legemiddel som Pravix er på blå resept. Det kan virke som om et veldokumentert preparat beholdes i en gammel ordning uten logisk begrunnelse, mens det dyrere legemidlet til samme bruksområdet blir vurdert på en annen måte.
Kostnaden ved å betale Albyl-E for hver enkelt bruker er ikke stor, men for en som allerede har store helserelaterte utgifter og samtidig stram økonomi har det en viss betydning.
I England hvor legemidlet dekkes av det offentlige har staten forhandlet seg frem til en pris som er kun 15 % av hva pasientene i Norge betaler for Albyl-E. Det viser at staten har store muligheter til å forhandle seg frem til en bedre pris enn hva pasientene selv må betale.
I dag få riktignok mange refundert deler av sine utgifter gjennom bidragsordningen noe som skaper ekstra byråkrati.
Det prinsipielle er imidlertid like viktig i denne saken.
Slik jeg ser det må det være pasientens behov for medisinen som skal ligge til grunn for avgjørelsen om et legemiddel skal være på blå resept, og ikke gammel praksis eller pris. I et velfungerende refusjonssystem burde kostnadseffektive legemidler være å foretrekke, og hvis det er målsetningen virker det mot sin hensikt å unnta Albyl-E fra blåreseptordningen.