Svar
Sigbjørn Johnsen: Trygdeavgiften er en form for premie for trygderettigheter, og skal være med på å finansiere folketrygdens kostnader. Beregningsgrunnlaget for trygdeavgift er personinntekt, og hjemmelen for å ilegge avgiften er folketrygdloven § 23-3. Avgiftssatsene vedtas hvert år av Stortinget. Alle som er medlemmer i den norske folketrygden skal betale trygdeavgift av personinntekt. Trygdeavgiften utskrives bare på fysiske personer, og det er derfor upresist å si at ilegging av trygdeavgift innebærer ”en skatteskjerpelse” for arbeidsgiver. Personer som ikke er medlemmer i den norske folketrygden skal på den annen side ikke ilegges trygdeavgift i Norge.
Et utslag av EØS-avtalen er at statsborgere i EØS (EØS-borgere) som arbeider om bord på skip registrert i en EØS-stat, som hovedregel vil være omfattet av trygdelovgivningen i flaggstaten, jf. artikkel 13 nr. 2 bokstav c i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71. Overført til norske forhold betyr det blant annet at EØS-borgere som ikke er bosatt i riket, men som er ansatt om bord på et norskregistrert skip, i utgangspunktet vil være pliktig medlem i den norske folketrygden.
Utenlandske sjøfolk er etter folketrygdloven bare medlem i folketrygden dersom de er bosatt i Norge. Norske statsborgere på norskregistrert skip er imidlertid medlem i trygden uansett hvor de er bosatt, jf. folketrygdloven § 2-5 første ledd bokstav g (med mindre de er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet på turistskip registrert i NIS, jf. nedenfor). Likebehandlingsprinsippet i EØS-avtalen, og avtalens prinsipp om trygdemedlemskap i flaggstaten, medfører at andre EØS-borgere må likestilles med norske statsborgere ved anvendelsen av folketrygdloven § 2-5 første ledd bokstav g. Sjøfolk som er EØS-borgere, kan fritas fra medlemskap i norsk folketrygd dersom de fremlegger dokumentasjon for at de fortsatt er medlemmer i hjemlandets trygd. Ved slike unntak vil avgiftsplikten for den ansatte og rederen følge av reglene i hjemstaten.
Sjøfolk som er medlemmer i folketrygden vil ha krav på trygderettigheter etter folketrygdloven, herunder opptjening av pensjonspoeng. Det anses rimelig at disse også skal betale trygdeavgift til Norge. Sjøfolk som er pliktig trygdet i Norge, skal derfor svare trygdeavgift til den norske folketrygd, jf. folketrygdloven § 23-3. Det gjelder selv om arbeidstakeren ikke er skattepliktig til Norge.
Som påpekt i begrunnelsen for spørsmålet er arbeidstakere som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i Norsk internasjonalt skipsregister (NIS) unntatt fra medlemskap i folketrygden, jf. folketrygdloven § 2-12. Slike arbeidstakere kan heller ikke bli frivillige medlemmer i folketrygden. Det gjelder selv om de er norske statsborgere og bor i Norge. Som følge av at slike arbeidsforhold ikke kan gi grunnlag for medlemskap i folketrygden, skal de ikke betale trygdeavgift av inntekt om bord, jf. ovenfor. Bakgrunnen for at denne yrkesgruppen ble unntatt fra folketrygden var at man ville hindre at de berørte rederiene skulle bli påført betydelige merutgifter som følge av ikrafttredenen av Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71. Jeg viser i den forbindelse til omtale i Ot.prp. nr. 19 (1993-1994) på s. 2:
”Det er ikke et reelt alternativ å la norsk trygdelovgivning få anvendelse på de hotell- og restaurantansatte på cruiseskipene, fordi omkostningene ved en slik ordning vil være så høye at de berørte fartøyene vil bli flagget ut. Dette vil igjen medføre at den aktuelle yrkesgruppen, da som ansatte på fartøyer registrert i et register utenfor EØS-området, vil falle helt utenfor både trygdesystemet og den private forsikringsordningen.”
Det var således et bevisst valg å holde denne gruppen ansatte utenfor trygdesystemet, både med hensyn til plikter (avgiftsbetaling) og rettigheter. Forholdet ble ikke ansett å være i strid med likebehandlingsprinsippet i EØS-avtalen, idet unntaket fra medlemskap i folketrygden gjelder både norske og utenlandske statsborgere, og personer bosatt i Norge så vel som personer bosatt utenlands.
Motstykket til at det ikke ilegges trygdeavgift, er at den aktuelle yrkesgruppen ikke opparbeider seg rettigheter i folketrygden. For å sikre trygderettigheter til denne yrkesgruppen er imidlertid rederiene forpliktet til å stille garanti som skal sikre at de ansatte, og deres etterlatte, mottar ytelser ved yrkesskade eller død, jf. sjømannsloven § 32.
På samme måte som for trygdeavgiften, er også arbeidsgiveravgiften med på å finansiere folketrygdens kostnader. Hovedregelen etter folketrygdloven § 23-2 er at arbeidsgiver skal betale arbeidsgiveravgift av lønn mv., som han plikter å innberette etter ligningsloven § 6-2.
Ved utbetaling av lønn og annen godtgjørelse til EØS-borgere mv. for arbeid om bord på skip registrert i NIS følger det imidlertid uttrykkelig av forskrift om lønnsoppgaveplikt ved utbetalinger til personer bosatt i utlandet, at ytelsene skal innberettes, jf. forskriftens § 1 nr. 3 bokstav e. Det skal derfor også i utgangspunktet svares arbeidsgiveravgift av ytelsene. Lønnsutbetalinger til personer bosatt utenfor Norden som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i NIS, kreves likevel ikke innberettet, jf. bestemmelsens siste punktum. Fordi arbeidsgiveravgiftsplikten er knyttet opp til innberetningsplikten, innebærer det at det heller ikke skal svares arbeidsgiveravgift på lønnsutbetalinger til personer bosatt utenfor Norden som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i Norge.
Arbeidsgiveravgift for lønnsutbetalinger til sjøfolk følger i utgangspunktet de alminnelige reglene om differensiert arbeidsgiveravgift – se også Lignings-ABC 2008/2009 på s. 112. I praksis vil dette ofte føre til at arbeidsgiveravgift av ytelser til sjøfolk skal beregnes etter høyeste sats. Det er imidlertid ikke riktig at det alltid skal svares arbeidsgiveravgift med høy sats av lønnsutbetalinger til EØS-borgere ansatt på NIS-skip.
For utbetalinger til sjøfolk bosatt i andre land i Norden eller til statsborgere i et annet EØS-land for arbeid om bord på norske skip i utenriksfart skal det imidlertid alltid svares arbeidsgiveravgift etter høyeste sats (sone I) på 14,1 pst., jf. Lignings-ABC 2008-2009 s. 112 – under forutsetning av at vedkommende er medlem i den norske folketrygden. Det har sammenheng med at virksomhet i utenfor Norge faller inn under sone I i det årlige Stortingsvedtaket om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2009, se § 1 tredje ledd bokstav h.
Medlemskap i folketrygden forutsetter at man betaler trygdeavgift av personinntektsgrunnlaget. Hvis man skulle unnta denne yrkesgruppen fra plikten til å betale trygdeavgift, ville både sammenhengen i regelverket og et likebehandlingsprinsipp tilsi at de også skulle miste sine rettigheter etter folketrygdloven. Jeg anser det derfor ikke som aktuelt å unnta alle ansatte på skip registrert i NIS fra plikten til å betale trygdeavgift. Jeg anser det heller ikke som aktuelt å frita arbeidsgiver fra plikten til å svare arbeidsgiveravgift på slike ytelser som i dag er avgiftspliktige.
Tall over lønnssummer fra skip i NIS som i dag er pliktig trygde- og arbeidsgiveravgift er ikke lett tilgjengelige. Det har derfor ikke vært mulig å anslå provenyeffekten av å fjerne slik avgiftsplikt innenfor svarfristen. Departementet antar imidlertid at provenyet
av en slik endring ikke vil være stort, da det antas at det ikke betales trygde- og arbeidsgiveravgift for flertallet av de sysselsatte på slike skip.