Skriftlig spørsmål fra Olemic Thommessen (H) til kulturministeren

Dokument nr. 15:487 (2009-2010)
Innlevert: 18.01.2010
Sendt: 18.01.2010
Besvart: 25.01.2010 av kulturminister Anniken Huitfeldt

Olemic Thommessen (H)

Spørsmål

Olemic Thommessen (H): Vil statsråden ta noen initiativ til å styrke arbeidet med tilgjengeliggjøring og forskning av Henrik Ibsens liv og forfatterskap, det være seg i forhold til internasjonale forskningsmiljøer eller det alminnelige publikum?

Begrunnelse

Som Henrik Ibsens hjemland har Norge et særlig ansvar for å forvalte og tilgjengeliggjøre hans liv og forfatterskap. Dette gjelder både forskningsmessig i Norge, mottak av utenlandske forskere og, ikke minst, tilgjengeliggjøring overfor det alminnelige publikum. Hovedaktørene i dette arbeidet er Senter for Ibsenstudier, Nasjonalbiblioteket, Den vitenskapelige Ibsenutgaven og de tre Ibsenmuseene i henholdsvis Grimstad, Skien og Arbiens gate (folkemuseet). I forbindelse med 100 års markeringen for Henrik Ibsens død ble det diskutert å se disse aktørene i en nærmere sammenheng for å styrke arbeidet. Selv om de nevnte virksomhetene har forskjellige oppgaver og målgrupper er det bred enighet i de relevante fagmiljøene at en nærmere koordinering, tettere samarbeid og mulig samlokalisering, gjensidig vil styrke arbeidet og gi grunnlag for et bedre tilbud det være seg for publikum i museene eller Ibsenforskere fra det internasjonale miljøet som oppsøker de originale kildene som befinner seg i Norge. I Stortingets spørretime i dag, 13. januar, redegjorde statsråd Tora Aasland for at Senter for Ibsenstudier vil bli flyttet fra Observatoriet i Nasjonalmuseets umiddelbare nærhet til Universitetet på Blindern. Jeg tar dette, og begrunnelsen for flyttingen til etterretning, men slutter meg til et temmelig unisont Ibsenmiljø som mener dette betyr en vesentlig svekkelse av Ibsenarbeidet i Norge. Senter for Ibsenstudier, eller angjeldende avdeling ved universitetet, vil åpenbart ikke bli attraktivt for de internasjonale forskningsmiljøene slik senteret så langt har vært. For tilreisende forskere er det selvsagt de originalkilder Nasjonalbibliotekets håndskriftssamling, brevsamlingene og de audiovisuelle samlingene representerer som først og fremst er attraktive. Tilgjengeligheten til Nasjonalbibliotekets samlinger, og det akademiske miljøer Senter for Ibsen studier har representert, har samlet sett utgjort et hele og vært et meget godt tilbud. Da det neppe kan forventes at Senter for Ibsen studier, eventuelt angjeldende avdeling ved UiO, for fremtiden vil fremstå som attraktivt i forhold til det å henvende seg direkte til Nasjonalbiblioteket må det være viktig å sikre at Nasjonalbiblioteket har kapasitet til å ta imot på en operativ og imøtekommende måte der også faglig kompetent personale i forhold til Ibsenforskning stilles til rådighet. Kanskje ville det være en god løsning om Nasjonalbiblioteket overtok Senter for Ibsenstudier og Den vitenskapelige Ibsenutgaven som i dag også tilligger UiO.
Et felles miljø der man ser museet i Arbiens gate, Den vitenskapelige Ibsenutgaven, Det arbeidet som i dag utføres av Senter for Ibsenstudier og Nasjonalbibliotekets forvaltning av samlingene i sammenheng kan gi grunnlag for et Ibsen- senter som vil være unikt også i internasjonal sammenheng. Mest mulig fysisk samlokalisering vil gi betydelige synergier og er innenfor rekkevidde for så vidt som avstanden mellom Arbiensgate og Nasjonalbiblioteket er kort. Mulighetene er mange, det viktige er at det blir tatt initiativ og at løsningene man kommer frem til bygger på de relevante miljøenes deltagelse. Et initiativ i fra kulturstatsrådens side i tråd med dette vil kunne bringe Ibsenarbeidet inn på et konstruktivt spor.

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: Norge har et særlig ansvar for å forvalte og tilgjengeliggjøre kunnskap om Henrik Ibsens liv og forfatterskap, både til det allmenne publikum og til fagfolk fra inn- og utland.

Et sentralt premiss i begrunnelsen for Thommessens spørsmål er imidlertid at ivaretakelse av arven etter Ibsen vil bli svekket med flyttingen av Senter for Ibsenstudier fra Observatoriet til Blindern. Dette premisset vil jeg ikke slutte meg til. Jeg legger til grunn statsråd Tora Aaslands redegjørelse for saken i Stortinget 13. januar i år, jf. spørsmål 16 i ordinær spørretime, og at Senter for Ibsenstudier skal ligge på Blindern, slik Universitetet i Oslo har vedtatt. Med dette som utgangspunkt skal Nasjonalbiblioteket og Universitetet i Oslo i fellesskap sørge for at forskningen og formidlingen i tilknytning til Ibsens liv og forfatterskap blir ivaretatt på beste måte.

Nasjonalbiblioteket er vår viktigste institusjon for sikring og formidling av den norske litterære arven. Med verdens største samling av kilder knyttet til Ibsen er Nasjonalbiblioteket en av de fremste forvalterne av Ibsenarven, både nasjonalt og internasjonalt.

I tillegg til å stille bibliotekets samlinger til disposisjon for forskere og andre interesserte, har Nasjonalbiblioteket siden 2007 hatt ansvar for utvikling og drift av ibsen.net, Ibsenårets offisielle nettside. Ibsen.net er verdens ledende Ibsen-nettsted, både når det gjelder omfang av informasjon og antall brukere.

I forbindelse med flyttingen av Senter for Ibsenstudier har Nasjonalbiblioteket og Universitetet i Oslo reforhandlet avtalen som regulerer partenes samarbeid om Ibsenarven. Avtalen skal sikre at forskere tilknyttet Senter for Ibsenstudier får prioritert tilgang til Nasjonalbibliotekets Ibsensamling.

Avtalen sikrer i tillegg at kilder etter Ibsen blir prioritert i det videre arbeidet med digitalisering av Nasjonalbibliotekets samlinger. I tiden som kommer vil digitalisering og tilgjengeliggjøring av kildene på Internett føre til at behovet for fysisk tilgang til store deler av originalmaterialet blir mindre. Det betyr også at flere får tilgang til kildene, noe som vil gagne Ibsenforskningen, ikke minst utenfor Oslo og Norges grenser. Etterspørsel etter de originaldokumentene forskere fremdeles vil ha behov for å se, skal Nasjonalbiblioteket håndtere.

Ibsens arv blir forvaltet og formidlet av flere kulturinstitusjoner; Nasjonalbiblioteket, de tre museene spesielt viet Ibsen samt teaterscener og biblioteker over hele landet. I tillegg kommer arbeidet ved universiteter og læresteder. Disse virksomhetene ivaretar forvaltning av Ibsenarven i tråd med institusjonenes egenart og spesialkompetanse. Jeg legger til grunn at virksomhetene likevel utnytter de muligheter for samarbeid som fins, slik at forskning og formidling knyttet til Ibsen drar nytte av utviklingen på hele feltet.