Begrunnelse

Som Henrik Ibsens hjemland har Norge et særlig ansvar for å forvalte og tilgjengeliggjøre hans liv og forfatterskap. Dette gjelder både forskningsmessig i Norge, mottak av utenlandske forskere og, ikke minst, tilgjengeliggjøring overfor det alminnelige publikum. Hovedaktørene i dette arbeidet er Senter for Ibsenstudier, Nasjonalbiblioteket, Den vitenskapelige Ibsenutgaven og de tre Ibsenmuseene i henholdsvis Grimstad, Skien og Arbiens gate (folkemuseet). I forbindelse med 100 års markeringen for Henrik Ibsens død ble det diskutert å se disse aktørene i en nærmere sammenheng for å styrke arbeidet. Selv om de nevnte virksomhetene har forskjellige oppgaver og målgrupper er det bred enighet i de relevante fagmiljøene at en nærmere koordinering, tettere samarbeid og mulig samlokalisering, gjensidig vil styrke arbeidet og gi grunnlag for et bedre tilbud det være seg for publikum i museene eller Ibsenforskere fra det internasjonale miljøet som oppsøker de originale kildene som befinner seg i Norge. I Stortingets spørretime i dag, 13. januar, redegjorde statsråd Tora Aasland for at Senter for Ibsenstudier vil bli flyttet fra Observatoriet i Nasjonalmuseets umiddelbare nærhet til Universitetet på Blindern. Jeg tar dette, og begrunnelsen for flyttingen til etterretning, men slutter meg til et temmelig unisont Ibsenmiljø som mener dette betyr en vesentlig svekkelse av Ibsenarbeidet i Norge. Senter for Ibsenstudier, eller angjeldende avdeling ved universitetet, vil åpenbart ikke bli attraktivt for de internasjonale forskningsmiljøene slik senteret så langt har vært. For tilreisende forskere er det selvsagt de originalkilder Nasjonalbibliotekets håndskriftssamling, brevsamlingene og de audiovisuelle samlingene representerer som først og fremst er attraktive. Tilgjengeligheten til Nasjonalbibliotekets samlinger, og det akademiske miljøer Senter for Ibsen studier har representert, har samlet sett utgjort et hele og vært et meget godt tilbud. Da det neppe kan forventes at Senter for Ibsen studier, eventuelt angjeldende avdeling ved UiO, for fremtiden vil fremstå som attraktivt i forhold til det å henvende seg direkte til Nasjonalbiblioteket må det være viktig å sikre at Nasjonalbiblioteket har kapasitet til å ta imot på en operativ og imøtekommende måte der også faglig kompetent personale i forhold til Ibsenforskning stilles til rådighet. Kanskje ville det være en god løsning om Nasjonalbiblioteket overtok Senter for Ibsenstudier og Den vitenskapelige Ibsenutgaven som i dag også tilligger UiO.
Et felles miljø der man ser museet i Arbiens gate, Den vitenskapelige Ibsenutgaven, Det arbeidet som i dag utføres av Senter for Ibsenstudier og Nasjonalbibliotekets forvaltning av samlingene i sammenheng kan gi grunnlag for et Ibsen- senter som vil være unikt også i internasjonal sammenheng. Mest mulig fysisk samlokalisering vil gi betydelige synergier og er innenfor rekkevidde for så vidt som avstanden mellom Arbiensgate og Nasjonalbiblioteket er kort. Mulighetene er mange, det viktige er at det blir tatt initiativ og at løsningene man kommer frem til bygger på de relevante miljøenes deltagelse. Et initiativ i fra kulturstatsrådens side i tråd med dette vil kunne bringe Ibsenarbeidet inn på et konstruktivt spor.