Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:482 (2009-2010)
Innlevert: 15.01.2010
Sendt: 18.01.2010
Besvart: 25.01.2010 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Når vil statsråden ta initiativ overfor Stortinget om en debatt vedrørende praksisen med å inkludere flyktningtiltak i Norge som en del av bistandsbudsjettet?

Begrunnelse

I Bergens Tidende 14. januar d.å. omtales praksisen med å inkludere flyktningtiltak i Norge som en del av bistandsbudsjettet, og det fremkommer at statsråden fører en bistandspolitikk han egentlig er i mot "fordi det er massivt flertall for dette i Stortinget".
Videre fremkommer det at statsråden gjerne ønsker en debatt om denne praksisen velkommen. Det gjør undertegnede også, og har som utgangspunkt at bistandsbudsjettet ideelt sett bør forbeholdes reelle bistandstiltak. Undertegnede mener videre at det f.eks. er svært tvilsomt å inkludere utgifter knyttet til økt antall asylsøkere i beregningen av gradoppnåelse av bistandsmålet.
Gitt at statsråden tydeligvis er av lignende oppfatning, ser undertegnede det som naturlig at statsråden på egnet måte tar initiativ overfor Stortinget med sikte på å endre praksisen med å inkludere flyktningtiltak i Norge som en del av bistandsbudsjettet, og at Stortinget gis anledning til å debattere dette i sin fulle bredde.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Jeg har tidligere gitt klart uttrykk for at en debatt rundt bistanden og hvordan vi benytter bistandsmidlene er velkommen. Det gjelder selvsagt også spørsmål som berører det internasjonale regelverket for bruk av bistandsmidler.
Hva som anses som bistand internasjonalt fastsettes i OECD/DAC. I henhold til dette regelverket kan enkelte utgifter til flyktninger og asylsøkere fra utviklingsland anses som bistand de første 12 første månedene de oppholder seg i et giverland. Fra norsk side har man fulgt dette regelverket. Stortinget setter også som forutsetning at bevilgninger over bistandsbudsjettet håndteres i tråd med DAC-regelverket.
Når det har vært liten oppmerksomhet rundt dette spørsmålet de siste årene, skyldes det trolig at flyktningutgiftenes i årene 2005-2008 lå på mellom 2,1 og 3,6 % av det totale bistandsbudsjettet. Går vi noen år lenger tilbake, finner vi at så sent som i 2003 gikk hele 8,6 % av bistandsbudsjettet til flyktning- og asyltiltak i Norge. Det ligger i sakens natur at andelen som går til flyktningtiltak vil svinge med tilstrømningen.
Det er selvsagt anledning til å tolke DAC-regelverket på en strammere måte enn det som har vært etablert norsk praksis gjennom flere regjeringer. Land som Luxembourg, UK og Australia gjør dette.
En debatt om hvorvidt vi skal videreføre praksisen med å ODA-klassifisere flyktningeutgifter, tar jeg gjerne. Skal en slik debatt bli fruktbar, er det viktig at vi ser på den fulle bredde av problemstillinger en slik endring av praksis vil medføre.
Jeg vil anta at en naturlig ramme for en debatt i Stortinget om praktiseringen av OECD/DAC-regelverket er behandlingen av Stortingsproposisjon 1. Men jeg vil selvsagt redegjøre for og debattere saken når, og innenfor de rammer, Stortinget måtte ønske dette.
Uavhengig av utfallet av en slik debatt vil jeg understreke betydningen av at Stortinget i høst vedtok et statsbudsjett der bistanden utgjør 1,09 prosent av BNI. Dette er historisk, det gir oss en internasjonal lederposisjon og det er et uttrykk for den brede støtte solidaritetstanken har både i nasjonalforsamlingen og i opinionen.