Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:673 (2009-2010)
Innlevert: 15.02.2010
Sendt: 16.02.2010
Besvart: 19.02.2010 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): Stadig flere bekymrer seg over stråling fra trådløse terminaler og mobiltelefoner. En rekke av de trådløse terminalene som i dag brukes og selges, overstiger det som ICNIRP har satt som maksgrense for anbefalte stråleverdier, noe Telenor har påpekt. I tillegg vet vi at disse stråleverdiene nå er under debatt i EU, med tanke på innføring av en lavere grenseverdi.
Hva vil statsråden gjøre for at Norge i likhet med andre land i Europa bidrar til en føre-var politikk på dette?

Begrunnelse

Bruk av trådløse terminaler som overstiger den anbefalte grenseverdien, kan være en stor helserisiko, ikke minst for barn og unge som tåler mindre stråling enn voksne. Jeg antar Statens Strålevern har en oversikt over hvilke terminaler dette gjelder. Det er av interesse å få vite dette, både fra allment og politisk hold.
Flere og flere melder om stråleallergier. Det er derfor helt nødvendig at Norge både faglig og politisk setter dette på dagsorden i større grad enn det vi hittil har gjort.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Det finnes europeiske standarder som skal ivareta sikkerheten for alle typer utstyr, både elektronisk utstyr, leker, solbriller etc. CE-merking av slikt utstyr er produsentenes måte å informere tilsynsmyndighetene om at de grunnleggende sikkerhetskrav i regelverk som gjelder for produktet, er oppfylt. Dette gjelder også for elektronisk utstyr. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap håndhever produktkontrolloven som ivaretar dette hensynet. Det finnes en internasjonal ordning for hurtig melding av farlige produkter, RAPEX. Én slik melding har omfattet én mobiltelefon som ved videre undersøkelser viste seg ikke fantes på det norske markedet.

I henhold til strålevernforskriftens § 2 er forbrukerartikler inneholdende svake ikke-ioniserende kilder unntatt fra forskriften, med mindre de er spesielt nevnt. Med trådløse terminaler antas at det menes trådløst nettverk, dvs. rutere og bærbare PCer. Senderne i disse har en effekt på 0,1 watt. Alle målinger utført både av Statens strålevern, Post- og teletilsynet og ellers i andre land viser at slike trådløse enheter holder seg godt innenfor ICNIRP sine anbefalte grenseverdier. Målinger fra selve ruterne viser nivåer stort sett under 1/10 000 av grenseverdien. Dette synes klart å oppfylle strålevernforskriftens øvrige krav i § 26 om at all eksponering skal holdes så lav som praktisk mulig, noe som tydelig viser at vi tenker forsiktighet.

Eksponeringen vi generelt opplever i våre omgivelser, er langt under ICNIRP sine grenseverdier og ivaretar forskriftens forsvarlighetskrav.

Statens strålevern er ikke kjent med at det finnes trådløse terminaler som overskrider ICNIRPs grenseverdier. Telenor har heller ikke meldt fra om at så er tilfelle til Strålevernet.

Når det gjelder mobiltelefoner er det en europeisk standard som alle telefoner må oppfylle. Den stiller krav til maksimal såkalt SAR-verdi og hvordan denne skal bestemmes, slik at alle målinger er gjort på en standardisert måte (EN 50360 og EN 50361). Det skal ikke finnes mobiltelefoner på det europeiske markedet som overskrider disse grenseverdiene. Strålevernet er ikke kjent med at det finnes telefoner som overskrider noen grenseverdi. Om så er tilfelle, skal de ikke kunne CE-merkes og dermed ikke finnes i Europa.

Beslutningen om å senke grenseverdien i enkelte EU-land hviler ikke på ny eller annen forskning enn den ICNIRP eller norske myndigheter legger til grunn. Det er nok heller en ulik tilnærming til ”føre var”-tenkningen og til bekymring i befolkningen. Det foreligger ikke annen vurdering rent eksponeringsmessig. Det er heller ingen vesentlig forskjell mellom eksponeringsforhold i Norge og i de andre landene.

Strålevernmyndighetene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland har kommet med en felles kunngjøring om eksponering for stråling fra faste sendere i befolkede områder. De er enige om at det ikke finnes vitenskapelig bevis for at radiofrekvente felter med den styrken som nå eksisterer i vanlige boligområder, er helseskadelige.

Jeg vil til slutt også påpeke at Statens strålevern har tatt initiativ til en omfattende ny norsk gjennomgang av all forskning om eventuell sammenheng mellom eksponering for radiofrekvente felter og helseeffekter. En ekspertgruppe som i disse dager er i ferd med å nedsettes for denne utredningen, skal i tillegg vurdere norsk forvaltningspraksis på området. Ekspertgruppen skal ledes av Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Jeg viser for øvrig til informasjon på Strålevernets nettside om trådløse nettverk og mobiltelefoner, http://www.nrpa.no/mobil-og-traadlost.