Skriftlig spørsmål fra Ine M. Eriksen Søreide (H) til forsvarsministeren

Dokument nr. 15:907 (2009-2010)
Innlevert: 22.03.2010
Sendt: 22.03.2010
Besvart: 06.04.2010 av forsvarsminister Grete Faremo

Ine M. Eriksen Søreide (H)

Spørsmål

Ine M. Eriksen Søreide (H): Etter restruktureringen av kampflyprosjektet Joint Strike Fighter og høringer om prosjektet i den amerikanske kongressen, har det kommet fram opplysninger som kan tyde på at prosjektet blir både fordyret og forsinket.
Hva er status for kampflyprosjektet og for den videre norske anskaffelsesprosessen?

Grete Faremo (A)

Svar

Grete Faremo: Jeg viser til brev fra Stortingets president av 22. mars 2010 med spørsmål fra stortingsrepresentant Ine M. Eriksen Søreide knyttet til kampflyprosjektet.

Stortinget ga som kjent, gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 299 (2008-2009), jf. St.prp. nr. 36 (2008-2009), sin tilslutning til at det skulle innledes en forhandlings-prosess for anskaffelse av nye kampfly av typen F-35 i tråd med ambisjonene for kampflyvåpenet, slik disse er omtalt i langtidsproposisjonen for Forsvaret (St.prp. nr. 48 (2007–2008)).

Som del av Stortingets vedtak ble det også lagt til grunn at før oppstart av andre fase i forhandlingsprosessen (kontraktsforhandlinger), tentativt i 2011, skulle regjeringen fremme forslag om fullmakt for kontraktsforhandlinger for Stortinget.

Utviklingsfasen i F-35 programmet er blitt noe forsinket. Dette har fått den amerikanske administrasjonen til å foreslå en restrukturering av programmet i forbindelse med fremleggelsen av budsjettforslaget for 2011. Et så stort program som F-35 vil alltid ha innebygget en viss grad av usikkerhet, både med hensyn til tid og kostnad. Dette er det tatt hensyn til planleggingen av vår flyanskaffelse, jamfør omtalen i St.prp. nr. 36 (2008-2009).

For å redusere risikoen i programmet har amerikanske myndigheter foreslått å forlenge utviklingsfasen for flyene, samt å utsette bestillingen av et antall fly i perioden 2011-2015. Ytterligere risikoreduserende tiltak er foreslått gjennom en anskaffelse av et ekstra testfly av hangarskipsversjonen, økt fokus på flyets programvare og en ekstra lavrateproduksjonsfase (den niende), før oppstart av fullproduksjonen.

Den kostnadsmessige konsekvensen som følger av forlengelsen av utviklingsfasen for programmet er beregnet til 2,8 milliarder dollar, og vil bli dekket av USA. De totale utviklingskostnadene for F-35 programmet utgjør etter dette ca. 50 milliarder dollar, hvorav USAs andel utgjør ca. 45 milliarder dollar. Resterende del av utviklingskostnadene, ca. 5 milliarder dollar, dekkes av de åtte andre partnerlandene Storbritannia, Nederland, Italia, Australia, Canada, Danmark, Norge og Tyrkia. Den norske andelen av utviklingskostnadene utgjør 125 millioner dollar, og har ligget fast siden 2002. Norges deltakelse i utviklingsfasen gir oss tilgang til resultatene fra det totale partnerskapets ressursinnsats.

Etter min vurdering vil de tiltak amerikanske myndigheter nå iverksetter redusere risikoen i utviklingsfasen og øke sannsynligheten for å fullføre testprogrammet som forutsatt. I denne sammenhengen er USA, som absolutt største kunde av F-35, en viktig aktør for oss og de andre partnerlandene som deltar i utviklingen av flyet. Strenge krav til produsenten og stram ledelse av programmet fra amerikansk side er også klart i norsk interesse.

Selv med de endringene i bestillinger av fly som foreslås, vil USA fortsatt anskaffe over 360 fly i perioden 2011-2015. Budsjettet er i tillegg basert på såkalt ”purchase to cost”, noe som innebærer at dersom flyene faktisk får den prisen hovedleverandøren Lockheed Martin legger til grunn i sine beregninger, vil det samme budsjettet gi flere fly allerede i denne perioden.

Det er for tidlig å fastslå om den varslede restruktureringen av programmet i USA vil få konsekvenser for leveransen og prisen på de flyene Norge planlegger å anskaffe. Så langt er det imidlertid intet som tyder på overskridelse av de usikkerhetsmarginene som er innebygget i St.prp. nr. 36 (2008-2009). Fra norsk side planlegges det med anskaffelse av den minst kostbare varianten av flyet (Conventional Take off and Landing-versjonen - CTOL). Anskaffelsen planlegges også i en periode der produksjonskostnadene ventelig er på laveste nivå (og hvor vi oppnår full ”lærekurveeffekt” der produksjonskostnadene synker som en effekt av økt antall produserte fly).

Jeg vil avslutningsvis understreke at det norske F-35-programmet vil gjennomføre en ny usikkerhetsanalyse som også inkluderer en vurdering av ovennevnte restrukturering. Denne analysen vil inngå i grunnlagsmaterialet for proposisjonen om kampflyanskaffelsen. Grunnlaget for proposisjonen vil også gjennomgå ekstern kvalitetssikring i tråd med retningslinjene for statlige investeringer.