Skriftlig spørsmål fra Peter Skovholt Gitmark (H) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:928 (2009-2010)
Innlevert: 24.03.2010
Sendt: 25.03.2010
Besvart: 29.03.2010 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Peter Skovholt Gitmark (H)

Spørsmål

Peter Skovholt Gitmark (H): Statsråden sier i boken "Den gode viljen" av Noralf Pedersen at forsoningsprosjektet på Øst-Timor har vært sterkere knyttet til Stålsett som person enn Norge som stat. Stålsett har uttalt at han ønsker å avslutte gjerningen sin tidlig i 2010. Det kan medføre enda en "norsk" fredsinnsats i grus.
Hvordan vil Regjeringen sikre at Norges fredsengasjement fortsetter med samme intensitet også etter at Stålsett har avsluttet sitt oppdrag som spesialutsending?

Begrunnelse

Siden 2006 har Gunnar Stålsett vært norsk spesialutsending på Øst-Timor. Stålsett har forsøkt å forsone bitre fiender i den politiske eliten og samtidig forsøkt å sette sentrale samfunnsutfordringer, som fattigdom, marginalisert ungdom og flyktninger, på den politiske dagsorden. Det siste halvannet året har Stålsett også tatt initiativ til å få bevegelse i rettsoppgjøret etter Indonesias brutale okkupasjon.
Sitatet som jeg henviser til er dette:

"Dersom Gunnar hadde falle frå, hadde me hatt ei stor utfordring med å vidareføre det [forsoningsprosjektet]”.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Henvendelsen om Norge kunne bistå i en nasjonal dialog om forsoning kom under en samtale mellom ambassaden i Jakarta og daværende utenriksminister på Øst-Timor, Jose Ramos-Horta i 2006. På denne tiden opplevde Øst-Timor en periode med politisk turbulens og sosial uro. Det ble fra norsk side vurdert som ønskelig å bistå Øst-Timor i en vanskelig situasjon. Tidligere biskop Gunnar Stålsett hadde tidligere vært engasjert i Øst-Timor, kjente landet godt og har et unikt nettverk. I tillegg har han erfaring fra fred- og forsoningsprosesser. Det var derfor naturlig å be ham bistå.

Stålsett arbeider nå med hvordan landet skal forholde seg til anbefalingene fra de mange rapportene som er utarbeidet om overgrepene, rettferdighet og forsoningsbehovet under og etter Indonesias okkupasjon og den politiske krisen i 2006. Problemstillingene er mange og kompliserte, og prosessene knyttet til disse spørsmål påvirker tidslinjen for Stålsetts arbeid som spesialutsending. Det er derfor ikke fastsatt en dato for når Stålsett vil avslutte sitt engasjement eller bestemt hvordan utfasing vil skje.

Jeg betrakter støtten til Stålsetts arbeid og aktivitetene som er kommet i forlengelsen av dette som en god investering i freds- og demokratiprosessen i landet: han har vært en viktig samtalepartner for politiske ledere fra alle partier, det er gjennomført konferanser med fokus på forsoning mellom politiske ledere, fattigdomsbekjempelse, og ungdom og kvinners roller i nasjonsbyggingsprosessen. Stålsetts forsoningsarbeid komplementerer og støtter naturlig opp under Norges langsiktige bistandsengasjement. Hovedformålet med den samlede norske bistanden på Øst-Timor har hele tiden vært å støtte opp under timoresiske myndigheters arbeid for statsbygging og fattigdomsreduksjon. En rekke av de områdene vi er inne på med vårt bistandsengasjement, som godt styresett, sysselsettingstiltak for unge, samt kvinner og likestilling, har naturlige berøringsflater med det forsoningsarbeidet Stålsett bidrar til .. Resultatet er positiv gjensidig synergieffekt.

Det norske forsoningsprosjektet” er ikke, og skal ikke være, et norsk prosjekt. Stålsetts innsats går ut på å støtte de sentrale aktørene i Øst Timor i deres eget forsoningsarbeid. Et slikt engasjement har ingen mulighet til å lykkes uten et sterkt lokalt eierskap, noe som står sentralt i alle fred og forsoningsinnsatser Norge er involvert i. En slik forståelse har hele tiden preget Stålsetts vurderinger og innsats. Hva som skal skje etter at Stålsett slutter som spesialutsending, vil først og fremst måtte vurderes av timoreserne selv – og så vil vi vurdere hvordan vi best kan bistå videre.