Begrunnelse

Denne kvinnen bor i Harstad med sin samboer. Fra NAV har kvinnen, ifølge hennes samboer, fått beskjed om at å søke om videre arbeidsavklaringspenger vil være det samme som å erklære at hun kan "arbeidsavklares" til et arbeid og at det vil være negativt i forhold til søknaden om permanent uførepensjon. Dette må være feil tolking av regelverket. Det finnes jo i dag, etter sammenslåingen av de tre tidligere ytelsene til arbeidsavklaringspenger, ingen annen relevant ytelse i et tilfelle som dette. Hun har fått beskjed om at behandling av søknaden om uførepensjon vil ta minst 6 måneder. I ventetiden anbefales hun å ta opp lån fra venner og kjente, selge sin gamle bil og henvende seg på sosialkontoret. Hennes samboer hjelper henne så godt han kan. Han har måttet ta seg mye fri fra jobben for å følge henne til NAV-kontoret, til lege o.s.v. Han må også hjelpe henne med de fleste daglige gjøremål. Noe som har ført til at han har mistet en jobb og nå står i fare for å miste en til. På stedet de bor er det vanskelig å skaffe seg jobb og samboeren har måttet ta en jobb som er dårligere betalt enn hans kvalifikasjoner skulle tilsi. Familiens økonomi er altså svært dårlig og de er svært fortvilet over situasjonen som ytterligere forsterkes ved at de venter barn. Kvinnen har også søkt om stønad som "ung ufør" da ulykken hun ble utsatt for i 2002 skjedde da hun var 19 år. NAV har nektet å vurdere henne som "ung ufør". Familien har nå måttet bruke opp den beskjedne sparing til bolig i BSU som de hadde startet i håp om å skaffe seg egen bolig i fremtiden. Om det er riktig å gi denne kvinnen uførepensjon kan jeg selvfølgelig ikke vurdere, men det må, etter min vurdering, være mulig å yte arbeidsavklaringspenger inntil NAV har behandlet hennes søknad om uførepensjon og vurdert om hun skal forsøkes tilbakeført til arbeidslivet eller ikke. Den eneste akseptable grunnen til å nekte kvinnen en ytelse må være at hun er vurdert frisk nok til å forsørge seg ved eget arbeid. Da må NAV eventuelt bidra til at hun klarer det.