Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1712 (2009-2010)
Innlevert: 10.09.2010
Sendt: 13.09.2010
Besvart: 20.09.2010 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Hva slags opplæring i tvangsbruk og alternativ til tvang får barnevernsinstitusjonene i dag, og vil statsråden ta initiativ til bedre opplæring av ansatte på barnevernsinstitusjoner og fosterforeldre når det gjelder tvangsbruk?

Begrunnelse

I VG 10. september i år kunne vi lese om en ung jente som var blitt utsatt på tvang på en barnevernsinstitusjon flere ganger. Venstre har tidligere fremmet forslag for å få ned tallene for bruk av tvang i psykiatrien og er nå bekymret over om menneskerettigheter også brytes innen barnevernet. Undertegnede er kjent med at tvang i dag særlig brukes overfor psykisk syke, rusmiddelmisbrukere, mot psykisk utviklingshemmede og mot demente.
Innen psykiatrien rapporterer helsepersonell at de ofte føler seg usikre i situasjoner der det blir brukt tvang. Felles for helsepersonell og ansatte på barnevernsinstitusjoner er at de står overfor mange vanskelige avgjørelser og dilemmaer som det ikke finnes enkle svar på. Mer kunnskap og holdningsendring har imidlertid vist seg å redusere bruk av tvang. Det bør legges til rette for undervisningsmateriell og undervisning med fokus på menneskerettigheter til bruk for ansatte på barnevernsinstitusjoner og for fosterforeldre.
Trygghet i slike situasjoner er viktig for at tvang blir brukt minst mulig, og på en så forsvarlig måte som mulig. En økt bevisstgjøring og opplæring i menneskerettighetene, samarbeid når det enkelte barn er i en god periode, og avklaring om hva som skal skje i mer trøblete perioder, har vist seg å fungere i helsevesenet.

Audun Lysbakken (SV)

Svar

Audun Lysbakken: Jeg er enig med stortingsrepresentant Skei Grande i at tvang må brukes minst mulig. Tvang i behandlingsøyemed er både etisk og faglig problematisk. I all form for behandling er det derfor en fordel, i den grad det er mulig, at det ikke benyttes tvang.
Barneverninstitusjoner har en plikt til å ivareta omsorgen for barn og unge under institusjonsopphold. Institusjonsansatte er beboernes omsorgspersoner, og skal sette gode, adekvate og trygge rammer. Beboere på barneverninstitusjoner skal være omgitt av trygge voksne med et bredt repertoar av virkemidler i samspillet med barn og ungdom. Det er viktig at de har virkemidler som kan hjelpe barna og ungdommene til følelses- og modningsmessig vekst, å styrke selvfølelsen deres og bidra til at de opplever positive samspill med andre. Slik vil miljøpersonalet bidra til trygghet og forutsigbarhet hos beboerne.
I noen tilfeller kan det likevel av hensyn til det enkelte barns beste være behov for å bruke tvang for å sikre barn og unge den hjelpen de trenger. De ansatte står overfor mange vanskelige avgjørelser og dilemmaer i slike situasjoner. Der det er nødvendig å utøve tvang, er det viktig at personalet har tilstrekkelig kunnskap og bevissthet om barns rettigheter og de etiske aspekter ved tvangsbruk.
Menneskerettighetene, herunder Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs barnekonvensjon, gir rettigheter til barn plassert på barneverninstitusjon og setter rammer for bruk av tvang. Barnevernloven og forskrifter til loven er basert på dette. I Forskrift om rettigheter og bruk av tvang på barneverninstitusjoner (rettighetsforskriften) er det gitt bestemmelser som ivaretar den enkelte beboers personlige integritet og rettssikkerhet under oppholdet. Forskriften inneholder videre bestemmelser om hvilke tvangstiltak institusjonen kan benytte. Felles for all bruk av tvang er at den må baseres på en individuell og konkret vurdering. Ved denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på hensynet til formålet med plasseringen.
Departementet har gjennomgått forskriften med sikte på mulige forbedringer og presiseringer. Forslag til revidert forskrift er nå ute på høring. Det er ikke i særlig grad foreslått å utvide adgangen til å bruke tvang. En sentral del av høringsnotatet har tatt sikte på å definere hvor grensen går mellom beboerens rett til personlig integritet og de ansattes adgang til å sette inn tiltak som begrenser denne. En slik tydeliggjøring av regelverket vil bidra til å øke de ansattes kunnskap og bevissthet rundt vurderingen av om det er nødvendig å bruke tvang overfor den enkelte ungdom.
Mange av reglene i rettighetsforskriften fordrer en konkret skjønnsmessig vurdering av om vilkårene for tvangsbruk er til stede. Skal regelen fylle sitt formål, er det viktig at de ansatte ved institusjonene er seg bevisst dette ansvaret og utøver skjønn på en god faglig og etisk måte. For at ansatte skal være godt nok rustet til å foreta vanskelige avveininger og gode faglige vurderinger, er opplæring derfor en forutsetning. Jeg vil i den forbindelse vise til at Barne-, ungdoms- og familieetaten har et høyt fokus på å sikre at alle ansatte får opplæring i rettighetsforskriften. Det holdes jevnlig kurs i rettighetsforskriften for ansatte på barneverninstitusjoner.
I forbindelse med revidering av rettighetsforskriften, er Bufetat i gang med å revidere og utvide eksiterende kurs i rettighetsforskriften. Kurset oppdateres med metodekunnskap og læringsteori for å fremme alternativ atferd, redusere rømninger og rusbruk.
Jeg vil også vise til at det i Forskrift om krav til kvalitet i barneverninstitusjoner (kvalitetsforskriften) er stilt generelle krav til barneverninstitusjonene. Institusjonene skal blant annet ha en definert målgruppe og en formulert målsetting for sin faglige virksomhet. De metoder som anvendes ved institusjonen skal være faglig og etisk forsvarlige, tilpasset institusjonens målgruppe og målsetting og være forankret i allment anerkjent fagteori. Det stilles også krav til institusjonens bemanning og de ansattes kompetanse. Det må kunne legges til grunn at institusjonen både har personale og metoder som kan håndtere vanskelige situasjoner, innenfor de rammer regelverket setter.
De presiseringer og den tydeliggjøring som nå gjøres i forbindelse med revideringen av rettighetsforskriften og de kurs som Bufdir holder om rettighetsforskriften, samt de krav som fremgår av kvalitetsforskriften, vil etter min oppfatning nettopp bidra til at de ansatte får en økt bevisstgjøring og kunnskap rundt de vanskelige avveiningene de må foreta.
Stortingsrepresentant Skei Grande spør også om hva vi vil gjøre for å gi bedre opplæring til fosterforeldre når det gjelder tvangsbruk. Rettighetsforskriften gjelder når barn er plassert på barneverninstitusjon. Forskriften kommer ikke til anvendelse når et barn er plassert i fosterhjem. Fosterforeldre har ikke noen særlig hjemmel i barnevernloven for å bruke tvang. Barnelovens regler vil således ligge til grunn når det gjelder fosterforeldres ansvar. Fosterforeldre skal gi barna god omsorg og trygghet og har, på lik linje som biologiske foreldre, ikke adgang til å bruke tvang. Å sette nødvendige grenser og å skape trygghet er sentrale og viktige oppgaver for foreldre, inkludert fosterforeldre. Jeg er derfor svært opptatt av at fosterforeldre får god veiledning og oppfølging.
Jeg vil for øvrig vise til at departementet i april 2008 oppnevnte et utvalg ledet av professor Edvard Befring, som skulle fremme forslag til kvalitetsutvikling i lys av barnevernets framtidige kompetanse- og kvalifiseringsbehov. Utvalget leverte sin innstilling 30. april 2009, og denne ble deretter sendt på en bred høring. I samarbeid med Kunnskapsdepartementet vurderer departementet nå hvordan utvalgets tilrådinger skal følges opp.