Skriftlig spørsmål fra Jan-Henrik Fredriksen (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1739 (2009-2010)
Innlevert: 17.09.2010
Sendt: 20.09.2010
Besvart: 24.09.2010 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Jan-Henrik Fredriksen (FrP)

Spørsmål

Jan-Henrik Fredriksen (FrP): Viser til den senere tids aksjoner ved flere asylmottak i Norge. Prinsipielt så er jeg helt enig i at Norge må følge de retningslinjer og kriterier for opphold, og at ikke oppnådde kriterier for asyl medfører utvisning. Ved asylmottaket i Vadsø var det asylsøkere som var der i lang tid. Flere av dem har deltatt aktivt i arbeidslivet og blitt integrert.
Vil det formelt være mulig for arbeidsgivere å søke om arbeidsinnvandring for disse, gjennom å dokumentere behov for manglende ressurser og kompetanse lokalt?

Begrunnelse

Aller først ønsker jeg å presisere at jeg i all hovedsak er enig i de beslutninger som er blitt tatt og gjennomført av politiet. Men denne type saker vil bestandig ha mange sider, en side er forholdet flere asylanter over tid har opparbeidet til både arbeidsgivere og lokalsamfunnet, en annen side er at de som aktivt gikk inn for integrering(noe som ofte er en mangel) blir likebehandlet med de som sitter passive på asylmottak og ikke ønsker en integreringsprosess. Noe som er uheldig. Den tredje siden er at når Storting og Regjering velger å legge store deler av asylmottakene i distriktene, så vil de fleste mindre byer og steder til enhver tid ha et behov for kompetanse og håndverkere. I dette tilfellet så blir både lokalsamfunnet, arbeidsgivere og asylsøkerne som har deltatt aktivt og ønsket å bli integrert skadelidende. Derfor ønsker jeg at Statsråden ser på de muligheter som kan være der, relatert til arbeidsinnvandring for dem det gjelder. Da selvfølgelig dokumentert av arbeidsgivere vedrørende behovet for både arbeidskraft og kompetanse lokalt, på en sådan måta at de kan bli gitt arbeids og oppholdstillatelse.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: Alle utlendinger som får tilbud om arbeid i Norge kan få oppholdstillatelse dersom vilkårene for dette er oppfylt og utlendingen ikke er utvist. Å være utvist innebærer at utlendingen er ilagt et innreiseforbud. En asylsøker som har fått avslag på søknad om asyl plikter å forlate landet, men er ikke ilagt et innreiseforbud. De vil derfor etter søknad kunne få oppholdstillatelse for å arbeide. Spørsmålet er om søknaden kan fremmes fra Norge eller om vedkommende må reise hjem og søke om oppholdstillatelse derfra.

Utgangspunktet i utlendingsforskriften er at faglærte, spesialister og sesongarbeidere kan søke om oppholdstillatelse fra Norge. Dette gjelder likevel ikke personer som oppholder seg i landet i forbindelse med søknad om asyl eller i påvente av utreise etter avslag på asylsøknad. Jeg viser til St.meld. nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring hvor dette ble drøftet. I meldingen ble det vist til at en mulighet til å søke fra Norge for den aktuelle gruppen, sannsynligvis ville gi en økning i antall grunnløse asylsøknader fra personer som egentlig søker arbeid. Dette vil svekke tilliten til asylinstituttet og medføre betydelige kostnader både for asylmottakene og for saksbehandlingen. Det vil også kunne medføre forsøk på å trenere avslagsvedtak og gjøre det vanskeligere å motivere til frivillig retur. Ordningen er derfor at asylsøkere som ønsker å søke om oppholdstillatelse for å arbeide i Norge, må reise hjem og søke om tillatelse fra hjemlandet.

Som bemerket i den refererte stortingsmeldingen om arbeidsinnvandring kan det være hensiktsmessig med en viss fleksibilitet når det gjelder asylsøkere som er faglærte, slik at man unngår helt urimelige utslag. Det fremgår derfor av departementets rundskriv A 63/09 at enkelte saker kan være aktuelle å vurdere etter forskriftens bestemmelse om at det kan gjøres unntak dersom det er ”sterke rimelighetsgrunner som tilsier at søknaden likevel bør tas til behandling ”. En forutsetning for å gjøre unntak for asylsøkere som søker om opphold som arbeidstakere, bør etter rundskrivet være at det gjelder personer som er faglærte, har kjent identitet og ikke har skjult viktige forhold eller gitt uriktige opplysninger i saksbehandlingen.