Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:1758 (2009-2010)
Innlevert: 20.09.2010
Sendt: 20.09.2010
Besvart: 24.09.2010 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Stavanger Tingrett avsa den 16.7 en dom til fordel for Skagen AS om sponsing og fradragsrett til allmennyttige formål. Regjeringsadvokaten har anket dommen med begrunnelse i at dommen "det ikke har vært lovgiverens mening at det skal gis fradrag i et tilfelle som det foreliggende".
Vil statsråden ta initiativ for å skape større klarhet og sikre allmennyttige organisasjoners tilgang til sponsormarkedet på samme måte som bl.a. idretten og i tråd med avgjørelsen i Stavanger tingrett?

Begrunnelse

Regjeringsadvokaten har anket dommen fra Stavanger Tingrett der Skagen AS fikk medhold i fradragsrett for sponsing av visse allmennyttige organisasjoner. Saken er fulgt med stor spenning i alle allmennyttige organisasjon og ses på som viktig for den framtidige utvikling og finansiering av allmennyttige formål. Saken dreier seg om det de ser på som samme åpning til sponsormuligheter som idretten har. Dommen i Stavanger tingrett ble derfor sett på som viktig for organisasjonene.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Rettssaken det vises til i spørsmålet gjelder grensegangen mellom ikke fradragsberettigede gaver og sponsorkostnader med relevant reklameverdi ved sponsing av veldedige organisasjoner. Skattekontorets standpunkt i den aktuelle saken er at kun en andel av kostnadene er å anse som fradragsberettiget reklameverdi. Saken verserer fortsatt for domstolen og jeg kan ikke kommentere denne nærmere.

Generelt vil jeg imidlertid bemerke at det er et grunnprinsipp at det gis fradrag for kostnader til inntekts ervervelse. Reklamekostnader som er pådratt for å skape salg mv. er derfor normalt fradragsberettiget. For bedrifter vil sponsorkostnader kunne medføre fradragsrett om det foreligger en motytelse i form av reklame. Fradragets størrelse er imidlertid avhengig av reklameverdien. Reklameverdien av sponsing forutsetter bl.a. en viss synlighet for publikum og må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Hvis sponsorbeløpet overstiger reklameverdien, gis det ikke fradrag for dette overskytende beløpet. Dette prinsipielle utgangspunktet er det samme for all form for sponsing, men resultatet kan falle ulikt ut for ulike typer sponsing av frivillige organisasjoner på grunn av faktiske forskjeller knyttet til reklameverdien. Også slike mulige forskjeller må vurderes konkret i hvert tilfelle.

I den utstrekning sponsing ikke har reklameverdi vil det overstigende beløp utgjøre en skattemessig gave. Rene gaver er som utgangspunkt ikke fradragsberettiget etter skatteloven. Et unntak fra dette er gjort eksplisitt i skatteloven § 6-50. Etter denne bestemmelsen er det en beløpsbegrensning på kroner 12 000 kr i året for gaver til visse frivillige organisasjoner som gir skattefradrag for giveren. Ut fra et overordnet syn mener jeg at staten bør ha styring med hvilke tiltak som og formål som skal tilgodeses med offentlige midler. Selv om private gaver i utgangspunktet ikke er offentlig midler, gjør denne fradragsretten at staten blir en vesentlig bidragsyter gjennom tapte skatteinntekter. Et tak på fradragsretten for gaver til veldedige organisasjoner er naturlig både ut fra slike overordnede hensyn og for å unngå at private aktører kan formidle store offentlige midler til sine private, ideelle referanser.