Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til justisministeren

Dokument nr. 15:1781 (2009-2010)
Innlevert: 27.09.2010
Sendt: 27.09.2010
Besvart: 01.10.2010 av justisminister Knut Storberget

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Mener statsråden at kjønnsbasert forfølgelse blir tatt på alvor av utlendingsmyndighetene og at utlendingsmyndighetenes behandling av denne saken er tilfredsstillende?

Begrunnelse

En asiatisk kvinne på 35 år, fra landsbygda i et muslimsk land med sharialovgivning, er nå av UDI og UNE besluttet utvist fra riket etter å ha vært i Norge i 10 år.
Hun ble i 1996 i hjemlandet utsatt for frihetsberøvelse og massevoldtekt, med påfølgende graviditet og illegal abort. Da familien ville tvangsgifte henne i hjemlandet, flyktet hun høsten 2000 til sin søster i Norge som hadde fått skoleplass til henne for ett år. Kvinnen har selv forklart at hun ville blitt drept hvis hennes manglende ærbarhet ble oppdaget. I en by på Østlandet ble hun av svogeren satt i arbeid for ham i hans restaurant og i hans hjem i tillegg til skolegangen. Etter 9 mnd. ble hun proformagift med en nordmann - arrangert av svogeren som fortsatt ønsket gratis arbeidskraft. Kvinnen brøt etterhvert med svogeren. Hun skaffet seg norsk utdannelse, jobb, hus og bil. Men politiet avslørte proformaekteskapet i 2005. Utlendingsmyndighetene har etter dette brukt 5 år på å behandle saken, som nå ender med utvisning for alltid. I hjemlandet står hun fortsatt i fare for å bli drept. Undertegnede mener at dette er et. eksempel på kjønnsbasert forfølgelse.
Proformaekteskap skal normalt føre til utvisning, men også disse sakene må selvsagt behandles individuelt. Denne saken står i en særstilling. Kvinnen har ikke fått for forklare seg for Utlendingsnemnda, da saken ble behandlet av nemndsleder alene når saken nylig var til behandling der.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Jeg har tillit til at både Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) tar kjønnsbasert forfølgelse på det største alvor. Noe annet ville være i strid med både norsk lovgivning og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

Som ledd i arbeidet med saker der disse problemstillingene er aktuelle ga Arbeids- og inkluderingsdepartementet 1.10.2008 retningslinjer om kjønnsrelatert forfølgelse. Disse retningslinjene gjelder fortsatt og følger av rundskriv AI 2009-105. Hovedformålet med retningslinjene er å gi en helhetlig og systematisk gjennomgang av de momentene i flyktningvurderingen og asylsaksbehandlingen hvor kjønnsrelaterte spørsmål kan få betydning, og å sikre at disse følges i saksbehandlingen. Jeg vil også nevne at det i den nye utlendingsloven som trådte i kraft 1. januar i år er inntatt en egen bestemmelse om at forfølgelse kan ta form av handlinger ”rettet særskilt mot kjønn”.

Når det gjelder den konkrete saken representanten omtaler, kjenner jeg ikke denne og kan heller ikke kommentere hvordan saken er behandlet. Som representanten er kjent med er det UDI og UNE som behandler enkeltsaker etter utlendingsloven.

Jeg kan imidlertid på generelt grunnlag opplyse at utlendingsmyndighetene i utvisningssaker alltid vurderer om vedkommende trenger beskyttelse. Det er etter utlendingsloven et absolutt vern mot utsendelse for personer som ”står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.” Dersom UDI/UNE hadde kommet til at denne kvinnen står i fare for å bli drept ved retur til hjemlandet, som det legges til grunn i spørsmålet, ville hun ikke blitt utvist.

Utlendingsmyndighetene har imidlertid plikt til å vurdere blant annet om anførslene er troverdige, om faren for overgrep er reell, om man vil kunne få beskyttelse av hjemlandets myndigheter, og om man trygt og med rimelighet kan bosette seg et annet sted i hjemlandet. Disse vurderingene gjøres i hver enkelt sak.

Hvorvidt saker i UNE skal behandles i nemndmøte eller av nemndleder etter forberedelse av UNEs sekretariat, slik som i denne saken, beror på om det foreligger ”vesentlige tvilsspørsmål”. Dette er det etter utlendingsloven opp til nemndleder å vurdere. Jeg har på generelt grunnlag tillit til at vurderinger av avgjørelsesform gjøres samvittighetsfullt og i tråd med regelverket.

Når det gjelder saksbehandlingstiden i UDI og UNE bemerker jeg at det høye antallet asylsøkere i perioden 2008-2009 har skapt et stort press på UDIs og UNEs saksbehandlingskapasitet. Selv om bevilgningen til UDI og UNE er styrket, har antall ubehandlede saker i virksomhetene økt. Dette er beklagelig. Det arbeides imidlertid kontinuerlig med tiltak for å få redusert saksbehandlingstiden. Den pågående satsingen på IKT-løsninger innenfor utlendingsforvaltningen (EFFEKT-programmet) er et sentralt tiltak for å få til mer effektiv ressursbruk, hurtigere saksbehandling og bedre service for brukerne.

Avslutningsvis vil jeg bemerke at proformaekteskap, som representanten poengterer, normalt må medføre utvisning. I slike tilfeller vil det også bare unntaksvis legges vesentlig vekt på lang oppholdstid i Norge, ettersom denne da er opparbeidet på urettmessig grunnlag.