Skriftlig spørsmål fra Laila Reiertsen (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:16 (2010-2011)
Innlevert: 02.10.2010
Sendt: 04.10.2010
Rette vedkommende: Justisministeren
Besvart: 11.10.2010 av justisminister Knut Storberget

Laila Reiertsen (FrP)

Spørsmål

Laila Reiertsen (FrP): Med bakgrunn i saksbehandlingstid hos UDI.
Hva mener statsråden er lengste aksepterte saksbehandlingstid av prioriterte grupper?

Begrunnelse

På UDI sin hjemmeside står det å lese at de arbeider systematisk for å redusere saksbehandlingstiden. Alle saker som er enkle og der nødvendig dokumentasjon finnes skal uansett behandles raskt. Men når alt dette er på plass, og saken allikevel ikke er behandlet, bør en faktisk spørre hva som er minste eller lengste akseptabel behandlingstid i slike saker. I dette tilfellet et barn som ikke har noen av sine foreldre i hjemlandet. Moren er i Norge og barnet har ingen far. Noe som gjør at vedkommende faller inn i gruppen som skal prioriteres. Men saken er pr. i dag 8 mnd. gammel.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Barne-, likestillings- og integreringsministeren har oversendt spørsmålet til meg som ansvarlig for asyl- og innvandringspolitikken. Generelt ønsker Regjeringen raskest mulig saksbehandlingstid i alle saker, men selvsagt særlig i saker som vi har sagt skal prioriteres. Departementet har satt som krav at Utlendingsdirektoratet skal behandle søknader om familiegjenforening for barn som søker alene fra hjemlandet, og som er uten omsorgspersoner i hjemlandet, innen seks måneder innen saken er mottatt i direktoratet. Dette er da i utgangspunktet den lengste aksepterte saksbehandlingstiden for denne saksporteføljen.
Jeg kjenner ikke enkeltsaken som representanten referer til, men kan på generelt grunnlag si at faktorer som kan medføre lengre saksbehandlingstid eksempelvis kan være at saken ikke er tilstrekkelig opplyst, at det må gjennomføres DNA-testing for å avklare slektskapsforholdet mellom barnet og referansepersonen (altså den som er i Norge) som tar lenger tid enn forventet, og/eller at referansepersonens oppholdstillatelse har gått ut og vedkommende har en ny søknad under behandling. For utlendingsmyndighetene kan det være vanskelig å vurdere om barn har omsorgspersoner i hjemlandet eller er alene da omsorgspersoner også kan være besteforeldre og andre familiemedlemmer. Dersom barnet har andre omsorgspersoner i hjemlandet, faller det ikke innunder den prioriterte gruppen med fastlagt krav til saksbehandlingstid slik årets tildelingsbrev til Utlendingsdirektoratet er formulert.
Jeg vil understreke viktigheten av at utlendingsmyndighetene får gjort de nødvendige verifiseringer av slektskapsforhold m.m., bl.a. for å motvirke at barn utnyttes og i verste fall risikerer å bli utsatt for menneskehandel.
Det er utviklet rutiner for å merke søknader fra barn som søker familiegjenforening og som er uten omsorgspersoner i hjemlandet slik at de fanges opp raskest mulig. Videre arbeides det med en stor IKT-reform som skal gi elektroniske løsninger for saksbehandling i hele utlendingsforvaltningen. Dette skal bidra til bedre samordning mellom berørte instanser, redusere saksbehandlingstiden og gi bedre service til brukerne. Med elektronisk saksbehandling vil barn som søker familiegjenforening alene og som er uten omsorgspersoner i hjemlandet få en egen prosedyrekode. På denne måten vil man bedre kunne sikre at sakene fanges opp tidlig, og at Utlendingsdirektoratet også enklere kan følge opp saker som er til behandling i andre instanser, eksempelvis i politiet eller ved en utenriksstasjon.