Skriftlig spørsmål fra Svein Flåtten (H) til fiskeri- og kystministeren

Dokument nr. 15:163 (2010-2011)
Innlevert: 26.10.2010
Sendt: 27.10.2010
Besvart: 02.11.2010 av fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen

Svein Flåtten (H)

Spørsmål

Svein Flåtten (H): Direktoratet for naturforvaltning har tatt til orde for nedslakting av 90 % av norsk oppdrettslaks for å få bukt med luseproblematikken. Fiskeriministeren har tidligere på spørsmål i mai svart at Direktoratet ikke har noen kompetanse i forhold til luseproblematikken. Men denne type utspill skaper usikkerhet i næringen.
Hva vil fiskeriministeren foreta seg for at norsk oppdrettsnæring får kompetente og entydige signaler om betingelsene for sin næring fra de som sitter med ansvar og myndighet for dette i regjeringen?

Lisbeth Berg-Hansen (A)

Svar

Lisbeth Berg-Hansen: Jeg mener at norsk oppdrettsnæring får kompetente og entydige signaler om betingelser fra dem som har ansvar og myndighet for dette.

Fiskeriforvaltningen har ansvaret for akvakulturloven. Loven fra 2005 ble styrket for så vidt gjelder miljø og miljøreguleringer sammenliknet med den tidligere oppdrettsloven. Loven fikk et eget kapittel om miljøhensyn, med en miljønorm i § 10 som sier at ”akvakultur skal etableres, drives og avvikles på en miljømessig forsvarlig måte”. I dette kapitlet hjemles bestemmelser inntatt i akvakulturregelverket for miljøovervåking (overvåking av utslipp av næringssalter og organisk materiale for å unngå eutrofiering og overbelastning av miljøet rundt lokaliteten), krav til innretninger og utstyr (bl.a. krav til utforming og sikring av oppdrettsanlegg for å forebygge rømming), opprydnings- og gjenfangstplikt (som bl.a. kan brukes til å pålegge oppdretter til å stå for/finansiere utfisking av rømt oppdrettsfisk), og beskyttelse av bestemte områder (som å forby forbud mot oppdrett/ev pålegg strenge driftskrav i nasjonale laksefjorder for å verne villaksen). Forvaltningen av akvakulturloven er delegert til Fiskeridirektoratet og fiskeri- og kystministeren er politisk ansvarlig. Matforvaltningen er gjennom matloven ansvarlig for bl.a. sjømattrygghet og fiskesykdommer. Det politiske ansvaret for matloven er delt mellom helse- og omsorgsministeren, fiskeri- og kystministeren og landbruks- og matministeren. I fagsaker som angår fiskehelse, både på oppdrettsfisk og villfisk, er fiskeri- og kystministeren Mattilsynets politiske overordnede. Infeksjon med lakselus regnes som en fiskesykdom og reguleres av matloven. Det gjelder uavhengig om lusa befinner seg på en oppdrettsfisk eller villfisk. Matloven hjemler bl.a. forskrift om bekjempelse av lus i akvakulturanlegg, hvis formål er ”å redusere forekomsten av lus slik at skadevirkningene på fisk i akvakulturanlegg og i frittlevende bestander minimaliseres, samt redusere og bekjempe resistensutvikling hos lus”. Denne forskriften gir Mattilsynet vide hjemler til å iverksette tiltak, herunder fastsette soner for samordnet bekjempelse, utsett og brakklegging, samt utslakting av oppdrettsfisk hvis det skulle være nødvendig. Jeg har i det siste blitt beskyldt for ikke å lytte til fagetater når det gjelder lakselussituasjonen. Det følger av ovenstående at det kun er én fagetat for lakselus, enten det er i oppdrett eller på villfisk, og det er Mattilsynet. Jeg har i denne saken konsekvent støttet meg til Mattilsynets råd og vurderinger.

Mattilsynet, på sin side, innhenter råd og risikovurderinger fra ulike fagmiljøer. Det følger av matreformen at Mattilsynet kan innhente risikovurderinger fra Vitenskapskomiteen for Mattrygghet (VKM) som oppnevnes av helse- og omsorgsministeren. I tillegg innhenter Mattilsynet kunnskapsstøtte fra ulike forskningsmiljøer. Havforskningsinstituttet (HI)og Veterinærinstituttet (VI) er gjennom sine offentlige bevilgninger pålagt å gi Mattilsynet kunnskapsstøtte innenfor bl.a. fiskesykdommer og fiskevelferd. På området lakselus har HI og VI et nært samarbeid, og utarbeider ofte fellesråd til Mattilsynet, råd som i tillegg til å være basert på egengenerert kunnskap også tar opp i seg publisert kunnskap fra andre miljøer, som universitets- og andre forskningsmiljøer. Gjennom matreformen ble det også innført et klart skille mellom hvem som driver risikovurdering, risikohåndtering, og fastsetter beskyttelsesnivå om matområdet (herunder fiskehelse). Risikovurdering er en vitenskapelig basert prosess som består av fire trinn: fareidentifikasjon, farebeskrivelse, eksponeringsvurdering og risikobeskrivelse. Slik vurdering gjøres av VKM eller av kunnskapsstøtteinstitusjonene.

Fastsettelse av beskyttelsesnivå er en politisk avgjørelse, ikke bare etter matloven. All matproduksjon har miljøkonsekvenser. Hvor stort det akseptable miljøavtrykket til sjømatproduksjon fra lakseoppdrett i Norge skal være, bestemmes av Regjering eller Storting normalt gjennom lover eller forskrifter. Enten det gjelder hvor stort innslag av rømt oppdrettsfisk vi tillater på gyteplassene, hvilke laksevassdrag som skal gis særskilt vern, eller det handler om lusetall på villfisk. Hva som er akseptabel påvirkning, bestemmes altså verken av forskerne, av direktoratene, av miljøbevegelsen eller av næringsorganisasjonene. Risikohåndtering etter matloven tillegges Mattilsynet. Mattilsynet skal foreslå tiltak for å bringe identifisert risiko ned på akseptabelt nivå. Mattilsynet skal også utøve tilsyn og veiledning med at reglene følges.

Etter matreformen er det næringsutøverens ansvar å følge regelverket. Det offentlige skal føre tilsyn med at dette gjøres. Dette prinsippet er altså nedfelt i matreformen, og gjelder uavhengig av om det dreier seg om havbruk, eller andre områder. Det er derfor jeg ved enhver anledning minner havbruksnæringen om at det er oppdretternes ansvar å sørge for at myndighetskravene til eksempelvis lakselustelling og -bekjempelse gjennomføres.

Miljøforvaltningen er ansvarlig når det gjelder utslipp av organisk materiale og næringssalter, som reguleres gjennom forurensningsloven. Klima- og forurensningsdirektoratet og Fylkesmannen er ansvarlig myndighet. Miljøvernministeren er politisk ansvarlig. Naturmangfoldloven har som formål å ta vare naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser ved bærekraftig bruk og vern. Loven gjelder side om side med andre lover som berører natur. For eksempel skal lovens bestemmelser i kapittel II anvendes av alle forvaltningsorganer ved beslutninger i saker etter eget lovverk, der beslutningen berører naturmangfold. Dette gjelder for eksempel ved behandlingen av søknader om tillatelser til havbruk og ved anvendelse akvakulturlovens miljønorm. Norsk miljøforvaltning er bygget på prinsippet om sektoransvar. Det innebærer at ulike sektorer er forpliktet til å ivareta de nødvendige miljøhensyn gjennom forvaltningen av sine sektorlover. Hvordan denne f.eks. gjennomføres når det gjelder vern av villaksen er godt beskrevet i kapittel 2.6. i St.prp. nr. 32 (2006-2007), der det framgår at sektorprinsippet legges til grunn, herunder bl.a. at Fiskeri- og kystdepartementet følger opp overfor havbruk og f.eks. Olje- og energidepartementet innenfor vassdrag. Miljøvernforvaltningen har gjennom lakse- og innlandsfiskeloven det overordnede forvaltningsansvaret for vill laks. Lovens formål er «å sikre at naturlige bestander av anadrome laksefisk og deres leveområder forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Innenfor disse rammene skal loven gi grunnlag for utvikling av bestandene med sikte på økt avkastning til beste for rettighetshavere og fritidsfiskere». Loven bygger på et fredningsprinsipp for anadrome laksefisk, og er i stor grad en fullmaktslov. Loven har blant annet bestemmelser om regulering av fisket, etablering av fredningssoner, fiskeutsettinger, rettighetshavernes organisering, fiskeravgift, fangstrapportering og oppsyn. Forvaltningsansvaret er delegert til Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmennene og kommunene. Miljøvernministeren er politisk ansvarlig. Det fremgår av ovenstående at lakselus på oppdrettsfisk og villfisk reguleres gjennom matloven med Mattilsynet som fagetat, og fiskeri- og kystministeren som politisk ansvarlig.