Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:481 (2010-2011)
Innlevert: 07.12.2010
Sendt: 08.12.2010
Besvart: 15.12.2010 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Christian Tybring-Gjedde (FrP)

Spørsmål

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Skatteytere oppfattes i mange tilfeller som skattepliktige inntil det motsatte er bevist. Ikke minst er dette tilfellet i saker som berører skattlegging av fordel av bil. I enkelte tilfeller blir skatteinnkrever vel ivrig i tjenesten. Ikke minst gjelder dette på mindre steder med stor grad av gjennomsiktighet.
Mener finansministeren at skatteinnkrever er i sin fulle rett til å bruke informasjon/observasjon innhentet på fritiden til å avgjøre forhold ved skattyters ligning?

Begrunnelse

I et gitt brev fra skattemyndighetene til skattyter begrunner skattemyndighetene sin påstand med følgende moment:

"Dessutan har skatteoppkrevjar ved fleire høve observert at bilen er nytta privat, blant anna til handling på laurdagar."

Jeg ber også om å få opplyst hvilken eventuell hjemmel skattemyndighetene har til å innhente opplysninger om folks privatliv slik det går frem av eksempelet overfor.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Enhver fordel vunnet ved arbeid er som utgangspunkt skattepliktig inntekt, jf. skatteloven § 5-1 og § 5-10. Privat bruk av arbeidsgivers bil eller annen yrkesbil representerer en slik fordel, jf. skatteloven § 5-10 og § 5-13. Det er ulike metoder for fastsetting av den skattepliktige fordelen ved slik privat bruk. Både spørsmålet om hvilken metode som skal benyttes for verdsettelse, og beregningen av størrelsen på den skattepliktige fordelen, vil kunne avhenge av hvordan bilen brukes privat. Derfor vil skattyters private bilbruk nødvendigvis være gjenstand for ligningsmyndighetenes vurdering.
Hvorvidt den private bruk av bilen er av et slikt omfang at den utløser skatteplikt, er et bevisspørsmål. Utgangspunktet i norsk skatterett er at ligningsmyndighetene fastsetter det faktiske grunnlag for ligningen etter en fri bevisbedømmelse av alle foreliggende opplysninger. Ligningsmyndighetene må legge til grunn det faktiske forhold som etter en samlet vurdering framstår som mest sannsynlig. Dette prinsippet har kommet til uttrykk i ligningsloven § 8-1.
Skattyteren har hovedansvaret for å gi de opplysninger som er nødvendig for å fastsette riktig ligning. Som regel vil ligningsmyndighetene derfor ta utgangspunkt i opplysningene skattyter har gitt i selvangivelsen. Ligningsmyndighetene har likevel plikt til å prøve alle opplysninger som foreligger, i utgangspunktet uavhengig av hvordan de er innhentet.
I representanten Tybring-Gjeddes spørsmål er det vist til at skatteoppkrever har gjort observasjoner av skattyters bil på lørdager, formentlig utenfor vanlig tjenestetid. Det framgår ikke hva som var foranledningen for denne observasjonen. Jeg bemerker at det er den statlige skatteetaten, og ikke den kommunale skatteoppkreveren, som fastsetter skattyters ligning. Skatteoppkreveren har likevel etter loven flere kontrolloppgaver, hvor det kan komme fram opplysninger av betydning for skattyters ligning. Etter folketrygdloven § 24-5 skal skatteoppkreveren føre kontroll med at arbeidsgivere og andre sender meldinger og beregner arbeidsgiveravgift i samsvar med reglene og de pålegg som er gitt. Etter skattebetalingsloven § 5-13 skal skatteoppkreveren føre kontroll med at arbeidsgivere og andre som etter skattebetalingsloven har plikt til å foreta trekk, sender meldinger og foretar forskuddstrekk og utleggstrekk i samsvar med reglene og de pålegg som er gitt. Dersom skatteoppkreveren under slike kontroller også oppdager forhold av betydning for skattyters ligning, vil disse opplysningene sendes skatteetaten.
De aller fleste opplysninger for ligningen foreligger skriftlig. Men også muntlige opplysninger, blant annet fra skattyteren selv, kan inngå i vurderingen av ligningsgrunnlaget. Det samme gjelder visuelle observasjoner i tjenesten, for eksempel ved kontrollbesøk på en arbeidsplass eller ved befaring av et nytt byggekompleks.
Visuelle observasjoner på en tjenestemanns fritid vil være tilfeldige, og brukes i liten grad i ligningsarbeidet. Hovedgrunnen til det er at ligningsarbeidet i størst mulig grad bør baseres på systematisk innsamlet og bearbeidet kunnskap. Men det er ikke noe forbud mot å bruke slike fritidsobservasjoner i en samlet forvaltningsmessig bevisvurdering, og det bør heller ikke være det.
Enkelte slike observasjoner på fritiden kan ikke unngås, enten fordi de i seg selv er særlig iøynefallende, eller fordi de framtrer som sterkt avvikende fra hva skattyteren har anført. Når først observasjonen er gjort, kan det ikke være noe påbud om å overse den dersom den er interessant for det bevistema som skattemyndighetene skal ta stilling til ved ligningen. I det meget begrensede antall tilfeller der slike observasjoner svekker troverdigheten av skattyterens egne opplysninger, tilsier prinsippet om fri bevisbedømmelse at observasjonen inngår i denne bevisbedømmelsen. I en eventuell rettssak om ligningen vil det for øvrig være en fullt lovlig bevisføring at vedkommende tjenestemann avgir vitneprov om det observerte, dersom det er av interesse for ligningen.
Noen nærmere regulering av denne meget begrensede kilde til ligningskontroll ser jeg ikke behov for. De gjeldende regler i ligningsloven § 8-3 om varsel om fravik av selvangivelse gir skattyterne anledning til å imøtegå den bevisvurdering som ligger til grunn for varslet.