Skriftlig spørsmål fra Harald T. Nesvik (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:633 (2010-2011)
Innlevert: 07.01.2011
Sendt: 10.01.2011
Besvart: 19.01.2011 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Harald T. Nesvik (FrP)

Spørsmål

Harald T. Nesvik (FrP): Mener statsråden at på bakgrunn av dom i Romsdal tingrett i sak om fastsettelse av eiendomsskatt mellom I P Huse AS og Sandøy kommune, må eiere av næringsbygg i distriktene forvente å bli ilagt høyere eiendomsskatt enn i sentrale strøk, på grunn av beliggenhet og størrelse av bygg som anses vanskelig å omsette i et ordinært marked, og i lys av saken, hva vil statsråden gjøre for å sikre de samme rammevilkår for næringsetablering og -utvikling i hele Norge?

Begrunnelse

Lov 6.juni 1975 nr 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova) åpner blant annet for utskriving av eiendomsskatt på verker og bruk.
Sandøy kommune har vedtatt å skrive ut eiendomsskatt på verker og bruk i kommunen (eigedomsskattelova § 3 bokstav c)).
Romsdal tingrett avsa 20.desember 2010 dom i sak om fastsettelse av eiendomsskatt mellom I P Huse AS og Sandøy kommune.
Ved verdifastsettelsen ble det i dommen lagt vekt på at det gjaldt "anlegg som på grunn av beliggenhet og størrelse er vanskelig å omsette. Retten kan ikke se at det i regionen fins et omsetningsmarked eller et leie marked som kan være retningsgivende ved verdifastsettelsen."
Mekanisk industri som den I P Huse AS representerer, er i stor grad lokalisert i utkantstrøk.
Eigemdomskatteloven § 8 fastsetter at ligningsverdien for eiendommer skal legges til grunn ved fastsettelsen av eiendomsskatt. Imidlertid er ikke bestemmelsen trådt i kraft, noe som medfører at verdien av eiendommen fastsettes etter en skjønnsmessig omsetningsverdi.
Fremskrittspartiet er av den formening at dommen i tingretten åpner for en betydelig forskjellsbehandling i verdifastsettelsen av næringseiendommer, både mellom kommuner og internt i kommunene.
I lys av dommen, ønsker Fremskrittspartiet en vurdering om hva dette vil innebære for næringsaktørers vilje til å satse på næringsetablering- og utvikling i distrikts-Norge.
Fremskrittspartiet ønsker en redegjørelse for hva statsråden vil gjøre for å rette opp i forskjellsbehandlingen dommen åpner for, og sikre de samme rammevilkår for næringsaktører for næringsetablering og -utvikling i hele Norge uavhengig av hvor aktørene ønsker å drive sin virksomhet.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Innledningsvis vil jeg nevne at dom 20. desember 2010 fra Romsdal tingrett, som stortingsrepresentant Nesvik viser til, ikke er rettskraftig. Jeg ønsker ikke å kommentere en konkret sak om eiendomsskatt som er til behandling i rettsapparatet. Jeg kan imidlertid gi en generell beskrivelse av prinsippene for eiendomsskattetaksering av verk og bruk. Med verk og bruk menes typisk industrielle anlegg.

Etter eigedomsskattelova § 8 første ledd skal eiendomsskatten regnes ut etter den formuesverdi (ligningsverdi) som er fastsatt for eiendommen i året før skatteåret. Bestemmelsen er imidlertid ikke satt i generelt i kraft. For annen eiendom enn kraftproduksjonsanlegg skal takseringen bygge på reglene i byskatteloven av 18. august 1911 nr. 9 § 4 og § 5.

Byskatteloven § 5 første ledd lyder:

”Ved takseringen ansættes eiendommens takstværdi til det beløp, som eiendommen efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne avhændes for under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg.”

Innholdet i bestemmelsen er nærmere utviklet blant annet gjennom en rekke høyesterettsdommer. I høyesterettsdom inntatt i Rt. 2007 side 149 gir førstvoterende følgende beskrivelse av hovedprinsippene for taksering av verk og bruk:

"(41) Loven regulerer ikke hvordan verdsettelsen nærmere skal skje, men prinsipper for dette er utviklet i praksis:

(42) Taksten skal gi uttrykk for eiendommens objektiviserte omsetningsverdi. Dette ble første gang uttalt av Høyesterett i Rt-1912-501 - som også gjaldt LKABs anlegg i Narvik - og er gjentatt en rekke ganger senere, blant annet i Statnett-dommen i Rt-1999-192. Eiendomsskatten skal følgelig knytte seg til verdien av eiendommen objektivt sett og ikke til den verdi eiendommen har for den aktuelle eier.

(43) Som hovedregel skal verdsettelsen skje på grunnlag av substansverdien. Dette har kommet til uttrykk i en rekke avgjørelser av Høyesterett, jf. særlig Rt-1912-501, Rt-1919-73, Rt-1974-332, Rt-1987-1290, Rt-1991-98 og Rt-1999-192. Ved verdsettelse etter substansverdien tas det utgangspunkt i den tekniske verdien, dvs. gjenanskaffelsesverdien med fradrag for slit, elde og eventuell utidsmessighet.

(44) Begrunnelsen for at substansverdien som hovedregel legges til grunn, er at det er svært vanskelig å beregne salgsverdien av et industrianlegg ved hjelp av prognoser over driftsresultatene, jf. Hydro-dommen i Rt-1974-332. Avkastningsverdien vil kunne variere sterkt fra tid til annen og etter hvilken beregningsmodell man anvender og er vanskelig å vurdere uavhengig av den aktuelle eiers drift. Substansverdien er derimot mer fast og knyttet til den enkelte eiendom.”

Videre framgår det av eigedomsskattelova § 4 annet ledd at man skal medta i taksten gjenstander og utstyr som er knyttet til bygningene på en slik måte at det vil innebære uforholdsmessige kostnader å flytte disse. Som påpekt i mitt svar til representanten Svein Flåtten 13. oktober i fjor må det foretas en konkret vurdering med hensyn til dette. Det er ikke uvanlig at verdien av tilbehøret langt overstiger verdien av selve bygningene.

Prinsippene for verdsettelsen gjelder generelt, og vil derfor være retningsgivende for taksering av alle verk og bruk i kommuner som skriver ut eiendomskatt på slik eiendom. Jeg kan derfor ikke se at rettsreglene på dette området innebærer en urimelig forskjellsbehandling ved verdifastsetting av verk og bruk innenfor en kommune, eller mellom kommuner. Høyesterett har i sitatet ovenfor pekt på at bruk av substansverdi virker mer stabilt ved svingninger i markedet. Det kan ikke utelukkes at bruk av substansverdi har en tilsvarende effekt ved sammenligning mellom kommuner, kanskje særlig i forhold til verk og bruk hvor verdien er høy som følge av verdifullt tilbehør.

Jeg kan også legge til at Høyesterett snart vil avsi dom i en sak vedrørende taksering av et verk og bruk i Sør-Varanger kommune. I denne saken er det reist spørsmål om man kan anvende substansverdi i et tilfelle hvor eiendommen senere ble omsatt til en langt lavere pris. Jeg utelukker ikke at endelig dom i saken kan videreutvikle prinsippene for taksering av verk og bruk. Utfallet i saken kan derfor få betydning for andre saker om verdifastsetting for eiendomsskatteformål.