Skriftlig spørsmål fra Anders Anundsen (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:677 (2010-2011)
Innlevert: 13.01.2011
Sendt: 14.01.2011
Besvart: 24.01.2011 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Anders Anundsen (FrP)

Spørsmål

Anders Anundsen (FrP): Hva vil statsråden foreta seg for å sikre at pasienter som har mage/tarmlidelse og som kan ha god nytte av behandling med tarmspesifikk hypnoterapi, får tilgang til adekvat behandling i utlandet så lenge tilsvarende behandling ikke kan gis i Norge, og hvordan mener statsråden pasienten skal akseptere at myndighetene hindrer ham i å få behandling som i følge både norsk og brittisk ekspertise kan gjøre ham frisk?

Begrunnelse

I henhold til rundskriv 1-8/99 fra Sosial og helsedepartementet kan det utstedes et såkalt E-112 for pasienter som trenger behandling i annet land enn Norge. Vilkåret er imidlertid at tilsvarende behandling tilbys i Norge. I følge et konkret vedtak fra HELFO region sør:

"Bruker har søkt om dekning av utgifter til reise og opphold for å få hypnoterapibehandling i England for sin mage/tarmlidelse. Denne behandlingen tilbys imidlertid ikke i Norge, og vilkåret for å få utstedt E-112 er derfor ikke oppfylt."

Klagenemnda for behandling i utlandet skriver i vedtak om samme sak 4. september 2009 følgende: "Nemnda har kommet til at det finnes kompetanse til forsvarlig vurdering og behandling av klageren i Norge."

Helsemyndighetene mener altså to ulike ting i samme sak, med det som resultat at pasienten står uten behandlingstilbud. Det er på det rene at det gis et tilbud i England, nærmere bestemt ved universitetssykehuset i Manchester hvor professor Whorwell har hatt stor suksess med behandlingsmåten på den typen pasient det her er snakk om. Utsiktene til full helbredelse skal være gode.
Det er i dette bildet ganske vanskelig å forstå at norske helsemyndigheter motarbeider en løsning for pasienten, fremfor å bidra til å gjennomføre en behandling som i beste fall kan resultere i at pasienten kan gå fra uføretrygd over i helt eller delvis arbeid.
Helsevesenet skal opptre på en slik måte at pasienter blir tatt på alvor og gis det best mulige behandlingstilbudet for å gjøre pasienten frisk i den grad det er mulig. I enkelte tilfeller er det behov for at pasienter reiser til andre land for å få tilfredsstillende behandling fordi tilsvarende ikke tilbys i Norge.
Tarmspesifikk hypnoterapi er en behandlingsform som ikke tilbys i Norge, til tross for at denne behandlingsformen har vist seg å være svært vellykket for pasienter med bestemte mage/tarmproblemer.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Helsetjenestens oppgave er å sikre at pasienter blir tatt på alvor og gis et best mulig behandlingstilbud. Det er også slik at enkelte ganger kan det norske helsevesenet ikke gi et adekvat behandlingstilbud, og pasienter må da henvises til utlandet for behandling.

Som det fremgår av spørsmålet, kan behandling i utlandet på det offentliges regning gis i medhold av to ulike regelverk. Pasienten har søkt om dekning av utgifter til behandling i utlandet etter henholdsvis EØS-rettslige bestemmelser og pasientrettighetsloven. Disse regelverkene har ulike vilkår for rett til dekning.

Trygdeforordning 1408/71 gir på nærmere angitte vilkår rett til helsehjelp under midlertidig opphold i annet EØS-land. Rett til planlagt medisinsk behandling krever forhåndstillatelse fra Norge, og det er en forutsetning at man har krav på den aktuelle helsehjelpen i Norge. Tillatelse kan ikke nektes dersom den aktuelle behandling er en av de tjenester som vanligvis ytes i Norge og behandlingen ikke kan gis innen den frist som normalt er nødvendig for å få slik behandling. Tillatelsen dokumenteres ved utstedelse av E 112. Søknader etter dette regelverket behandles av HELFO.

Pasientrettighetsloven § 2-1 inneholder bl.a. bestemmelser om rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. En pasient med rett til nødvendig helsehjelp har rett til behandling i utlandet dersom det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge. Dette er nærmere regulert i prioriteringsforskriften, og det sentrale er om det foreligger manglende kompetanse i Norge. Videre er det en forutsetning at helsehjelpen kan uføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode. Eksperimentell eller utprøvende behandling omfattes som hovedregel ikke av bestemmelsen. Det er de regionale helseforetakene som har ansvaret for behandling i utlandet på grunn av manglende kompetanse. Avslag her kan påklages til Klagenemnda for behandling i utlandet.

Etter sistnevnte regelverk er det avgjørende om det finnes kompetanse for forsvarlig vurdering og behandling av pasientens mage/tarmlidelse i Norge. Dette gjelder selv om det skulle være utviklet en annen type behandlingstilbud i utlandet. Dersom det foreligger manglende kompetanse i Norge må det så vurderes om den omsøkte behandlingen i utlandet er å anse som medisinsk forsvarlig etter akseptert metode, vurdert opp mot pasientens diagnose.

Etter det jeg er kjent med, har vi i Norge et forsvarlig behandlingstilbud til den aktuelle pasientgruppen. Dette behandlingstilbudet er i samsvar med det som praktiseres i andre land det er naturlig å sammenlikne seg med. Jeg oppfatter det også slik at det ikke er tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon for at denne pasientgruppen vil få bedret sin helsetilstand ved hjelp av hypnoterapi.