Skriftlig spørsmål fra Olemic Thommessen (H) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:744 (2010-2011)
Innlevert: 24.01.2011
Sendt: 25.01.2011
Besvart: 02.02.2011 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Tora Aasland

Olemic Thommessen (H)

Spørsmål

Olemic Thommessen (H): Etter innlemmingen av krisesentertilbudet til kommunene 1. januar 2011 har vi fått inn flere bekymringsmeldinger fra sektoren om utviklingen.
Hvilken kontroll og dialog har statsråden med kommunene og krisesenterene for å sikre at krisesentertilbudet ikke blir dårligere etter overføringen fra stat til kommune?

Begrunnelse

Krisesentrene har, gjennom 30 års drift, erfart betydelige variasjoner i kommuners prioriteringer av krisesentertilbudet. Noen kommuner mener at krisesentertilbudet kan drives med svært knappe ressurser. Andre kommuner har i større grad sett viktigheten av et godt organisert krisesenter, og har i samme tidsperiode økt budsjettene til krisesenteret og oppgradert bo- og arbeidsforholdene ved senterne. Dette har ført til store variasjoner ved dagens krisesentre. Med bakgrunn i endringen av inntektssystemet erfarer krisesentrene nå at flere av de små kommuner nå er ute og ønsker et rimeligere krisesentertilbud enn det de tidligere har måttet benytte seg av.
Vi har videre fått signaler fra flere krisesentre at kommunene ønsker å sette andre krav til pengeoverføringer enn det loven åpner for. For eksempel er krisesenterne forpliktet til å ta i mot kvinner gjennom ROSA-prosjektet (trafikkerte kvinner) – dette forsøker flere kommuner å sette som krav at de ikke vil betale for – eller at krisesenteret må slutte med. Videre er krisesenterne forpliktet til å ta imot brukere som oppsøker senteret fra kommuner utenfor ”eierkommunene” – dette kan ha flere årsaker, de kan være sendt videre av et senter som er fullt eller fordi en bruker oppfatter det tryggere å reise til et senter lenger unna, eller etter politiets vurdering. Dette er problematisk i forhold til at flere kommuner nå vil koble sine bevilgninger til krisesenteret til antall beboere fra egen kommune. Krisesenter er et beredskapstilbud som må være bemannet og ha kapasitet uavhengig av den faktiske bruken fra den enkelte kommune.
Regjeringens intensjon gjennom krisesenterloven var å sikre et helhetlig og kvalitetsmessig godt krisesentertilbud. Spørsmålstilleren er bekymret over utviklingen i krisesentertilbudet til voldsutsatte etter ny lov og innlemmingen av krisesenterne til kommunene.
På konferansen for krisesenterene 30. november 2010 med fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner ble det varslet at ny forskrift for krisesenterene ikke kommer før etter at loven har fått virket litt over tid og at departementet ønsker dialog med krisesenterene om utviklingen. Dette er uheldig da det kan føre til at kommunenes ulike tolkninger og praksis, gitt de foreløpige signalene vi har fått fra sektoren til nå kan gå ut over krisesentertilbudet til voldsutsatte.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova) ble vedtatt i 2009. Vedtakelse av loven var en oppfølging av Soria Moria I erklæringen, der det sto at regjeringen ville lovfeste krisesentertilbudet. Bakgrunnen for forslaget om en lovfesting var å tydeliggjøre at det er et offentlig ansvar å sørge for at personer som er utsatt for vold i nære relasjoner, får vern, hjelp og oppfølging.

Loven bygger i stor grad på det tilbudet som ble gitt av krisesentrene før loven ble vedtatt. Det inkluderer heldøgns telefontjeneste, et trygt midlertidig botilbud, et tilbud for dagbrukere, rettledning og nødvendig hjelp til å ta kontakt med andre og mer spesialiserte tjenester, og oppfølging i en reetableringsfase. Det skal være et lavterskeltilbud for alle voldsutsatte (også for eksempel ofre for menneskehandel og tvangsekteskap), gratis for brukerne og et sted der de kan regne med å bli mottatt uten forhåndsvarsling og uten henvising fra andre instanser.

Gjennom krisesenterloven har kommunene fått en rettslig plikt til å ha et tilbud til alle som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner. Det er imidlertid store forskjeller mellom norske kommuner, og det gjør at det ikke er hensiktsmessig å gi detaljerte regler om hvordan hver enkelt kommune bør/skal organisere krisesentertilbudet. Departementet har imidlertid startet arbeidet med en veileder til loven.

Når kommunene får ansvaret for å gi et krisesentertilbud, følger at kommunene også bør ha det økonomiske ansvaret for tiltakene. 2010 var imidlertid et overgangsår når det gjelder finansiering av krisesentertilbudet. Hensikten med overgangsåret var å gi kommunene og de eksisterende krisesentrene en viss tid til omstilling og tilpasning som følge av loven. Fra og med 2011 blir et statstilskudd til krisesentertilbudet på om lag 238 millioner kroner innlemmet i rammetilskuddet til kommunene. Til sammenligning var det statlige tilskuddet til krisesentertilbudet på rundt 177 millioner kroner i 2009. Innlemmingen av statstilskuddet i kommunerammen medfører en omfordeling av midlene. Omfordelingen av midler har skapt en vanskelig finansieringssituasjon i enkelte fylker. For ikke å svekke tilbudet til volds- og trusselutsatte har Stortinget derfor vedtatt å bevilge et ekstra tilskudd på 15 millioner kroner til krisesentertilbud i 2011. Ekstramidlene blir fordelt etter søknad fra kommunene. Tilskuddet forvaltes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, og bevilgningen gjelder for en periode på ett år.

Fylkesmennene skal føre tilsyn med at kommunene oppfyller pliktene de er pålagt i loven, og rapporterer årlig til departementet. Fylkesmennenes årsrapporter for 2010 vil gi et grunnlag for å vurdere kommunenes implementering av loven. I tillegg vil rapporteringen fra krisesentrene for 2010, utarbeidet av Sentio Research AS, bidra til å gi et bilde av situasjonen.

Departementet har også kontakt med KS, krisesenterorganisasjonene og fylkesmennene for jevnlig informasjonsutveksling vedrørende kommunenes oppfølging av loven.

Jeg opplever at lovfestingen ansvarliggjør lokalpolitikerne og kommunene i mye større grad enn tidligere. Det er viktig at ansvaret for tilbudet forankres lokalt. Med den nye loven er arbeidet mot vold i nære relasjoner gitt en statusheving og en spore til kommunene om å øke kompetansen på feltet.

Jeg mener at krisesenterloven har etablert grunnlaget for et enda bedre vern for kvinner og menn som trenger beskyttelse. Jeg tror at landets kommuner er seg sitt ansvar bevisst, og at de vil sikre et godt krisesentertilbud i fremtiden slik de er forpliktet til gjennom loven.