Skriftlig spørsmål fra Solveig Horne (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:792 (2010-2011)
Innlevert: 31.01.2011
Sendt: 01.02.2011
Besvart: 10.02.2011 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Tora Aasland

Solveig Horne (FrP)

Spørsmål

Solveig Horne (FrP): Undertegnede viser til Stortingets vedtak som sier at familie og slekt i større grad skal brukes som fosterfamilier der dette er mulig.
Hvilke tiltak vil statsråden iverksette i forhold til barnevernet slik at vedtak Stortinget har fattet knyttet til nærhetsprinsippet blir fulgt opp av kommunene?

Begrunnelse

Stortinget har flere ganger sagt at familie eller slekt i større grad brukes som fosterfamilie ved omsorgsovertakelser der dette er mulig. Det har den senere tid versert flere tilfeller på Sunnmøre der dette ikke blir fulgt opp av barnevernet. Familier har også etterlyst Familieråd, noe som kommunen har avvist. I mange tilfeller er det riktig at barnevernet går inn og gjør en omsorgsovertakelse av barnet, men intensjonen fra Stortinget har vært, og er, at der dette er mulig så skal en lete i barnets nærmiljø etter egnede fosterfamilier slik at barnet ikke opplever en for stor påkjenning i livet. Det er traumatisk i seg selv å miste foreldre. Det må derfor, slik jeg ser det, tilstrebes og legge forholdene til rette for barnet, slik at det ikke i tillegg mister hele slekten sin.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Innledningsvis tillater jeg meg å vise til mitt skriftlige svar på spørsmål nr 786 fra stortingsrepresentant Horne som også var knyttet til regelverket for fosterhjemsplassering i familie og nært nettverk. For ordens skyld gjentar jeg som følger:

Det står uttrykkelig i fosterhjemsforskriften § 4 at barneverntjenesten alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Hva som ligger i dette har departementet utdypet i ”Retningslinjer for fosterhjem”, som er fra 2004, og som burde være vel kjent for alle landets barneverntjenester. Der står det blant annet dette:

”Vurderingsplikten innebærer at barneverntjenesten alltid må kartlegge mulighetene for en slik plassering. I utgangspunktet gjelder dette både der medlemmer av barnets familie eller nære nettverk selv ber om å bli vurdert som mulig fosterhjem, og der det ikke blir fatt fram noe slikt ønske. Det er imidlertid ikke meningen at barneverntjenesten skal bruke mye tid på å kartlegge barnets familie eller nære nettverk der det er åpenbart at disse av faglige grunner og/eller av hensyn til barnets beste ikke vil kunne godkjennes som fosterforeldre.

Anser barneverntjenesten at det er en mulighet for at barnets familie eller nære nettverk vil kunne bli godkjent som fosterforeldre, må utredningen av deres egnethet gis samme omfang som for andre potensielle fosterforeldre. Også barnets familie eller nære nettverk må i utgangspunktet oppfylle de generelle kravene som stilles til fosterforeldre i forhold til for eksempel helse, økonomi og bolig, men disse kravene må kunne fravikes noe dersom det utvilsomt er til barnets beste å bli plassert nettopp i familien eller nettverket.

Barneverntjenesten bør også, så langt det er mulig, forsikre seg om at familien vil kunne takle dobbeltrollen og den mulige lojalitetskonflikten som ligger i å være både familie eller nært nettverk og fosterhjem”.

Det er fylkesmannen som fører tilsyn med at den kommunale barneverntjenesten utfører sine oppgaver etter loven, jf. barnevernloven § 2-3 fjerde ledd, bokstav a). Jeg vil be landets fylkesmenn om å minne kommunene om plikten de har til alltid å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem.