Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:833 (2010-2011)
Innlevert: 04.02.2011
Sendt: 07.02.2011
Besvart: 14.02.2011 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): I NRK Dagsrevyen 30.1.11. ble det hevdet at Helsedirektoratet vil ha vurdert en strengere arbeidsmiljølov slik at bedriftene skal få en plikt til å tilby trening. Reportasjen var interessant både med hensyn til hvem man når og hvor mange man når gjennom fellesopplegg. Det synes klart at det må tenke nytt for å nå de inaktive. Det må være bedre å bruke gulrot enn pisk for å møte utfordringene.
Vil finansministeren nå vurdere å endre skattereglene slik at bedriftene kan tilby fleksible opplegg som alle bedrifter kan tilby?

Begrunnelse

Finansministeren har tidligere avvist å se på skattereglene for bedrifters tilbud av trening til ansatte (dok 15:403 (2009-2010). Helsedirektoratets utsagn på Dagsrevyen og et generelt fokus mot den store helseutfordringen inaktivitet er, antyder at myndighetene har tanker om å bruke kraftige virkemidler for å få endringer. Mange bedrifter er imidlertid bevisste, men det kan være lite tvil om at dagens skattesystem gir større bedrifter helt andre muligheter enn små og det er lite rom for tilpassede opplegg for den enkelte.
Reportasjen i NRK Dagsrevyen var interessant, fordi den avsløret - ikke overraskende - at man først og fremst når den delen av bedriftens ansatte som allerede er aktive gjennom fellestiltak i bedriften. Eksemplet kom fra KLP. Svært få bedrifter har samme mulighet til både å tilby og utvikle et tilsvarende tilbud for sine ansatte. Bedriften skal ha over et visst minimum av ansatte for i det hele tatt å kunne investere i egne opplegg.
Den sentrale utfordring er hvordan man kan nå de man først og fremst ønsker å nå og som helsepolitisk er det som bekymrer, nemlig den delen av de ansatte som lever et kritisk inaktivt liv. En skal ikke utelukke at det i blant disse er noen som absolutt ikke vil, men svært mange kan også trenge helt individuelle tilpasninger og oppfølging for å komme i gang. Jeg vil tro at fellesopplegg for mange av disse snarere virker avskrekkende enn tiltrekkende. For mange som sliter med å komme i gang, vil mange av fellestiltakene snarere kunne virke stigmatiserende og demotiverende enn som en kilde til inspirasjon. Behovet for fleksibilitet, tilpasning og utforming i tråd med den enkeltes behov bør være åpenbart.
De aller fleste små bedrifter kan ikke tilby eller forsvare å investere i egne treningsrom og egne instruktører. Individuelle tilbud gjennom avtaler med idrettslag og treningssentra er da alternativet. Dette er en svært sentralt helsepolitisk utfordring. Finansministeren bør vurdere om ikke skattereglene kan tilpasses dagens utfordring bedre enn det er i dag.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Jeg vil først presisere at jeg ikke på noe tidspunkt har avvist å vurdere om det bør gjøres endringer i skattereglene for trening mv. finansiert av arbeidsgiver. Tvert i mot har jeg ved flere anledninger vurdert dette grundig. Min konklusjon etter disse vurderingene har imidlertid vært, og er fortsatt, at det ikke er hensiktsmessig å endre skattereglene på dette området.

Mitt utgangspunkt er at omfanget av fysisk aktivitet er noe den enkelte bør finne ut av etter egen fri vilje, ut fra en erkjennelse om de positive virkningene dette vil ha for personlig livskvalitet i vid forstand.

Det er likevel ingen tvil om at den enkeltes helsetilstand også har en side mot arbeidslivet, og samfunnet mer generelt. Best mulig helse bør således være en felles målsetning både for den enkelte, for dennes arbeidsgiver og for samfunnet. Det er derfor naturlig, og positivt, at mange arbeidsgivere ser etter muligheter for å legge til rette for at de ansatte kan øke omfanget av fysisk aktivitet. Tilsvarende vil det være hensiktsmessig for det offentlige å fremme befolkningens helse gjennom aktivitetsfremmende tiltak. Større vekt på forebyggende helsearbeid vil kunne gi oss betydelige samfunnsmessige gevinster. Dette kan gjøres både på individuelt plan og på generelt plan. Således vil eksempelvis informasjonsarbeid, tilrettelegging av anlegg og områder for trening og friluftsliv mv. kunne bidra til økt aktivitetsnivå generelt, mens det kan være hensiktsmessig med mer konkrete og målrettede tiltak for visse grupper. Den offentlige innsatsen rettes inn mot frivillig sektor generelt, og idretten spesielt er blitt betydelig styrket av denne regjeringen. Det offentliges innsats og ressurser på dette området bør derfor først og fremst skje gjennom direkte tiltak, og ikke i form av skattestimulans som er avhengig av arbeidsgivers ressurser og prioriteringer.

Videre mener jeg at det er tungtveiende grunner til ikke å bruke skattesystemet som et virkemiddel i denne sammenheng. Dette har jeg redegjort for på en utførlig måte i mitt svar av 11. januar 2010 på skriftlig spørsmål nr. 403 (2009-2010). For ordens skyld følger dette svaret vedlagt.