Skriftlig spørsmål fra Solveig Horne (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:920 (2010-2011)
Innlevert: 17.02.2011
Sendt: 18.02.2011
Besvart: 23.02.2011 av justisminister Grete Faremo

Solveig Horne (FrP)

Spørsmål

Solveig Horne (FrP): Er statsråden enig i at straffeloven § 140 kan tolkes dit hen at det indirekte er straffbart å selge sex?

Begrunnelse

Ifølge straffeloven § 140 kan den som offentlig oppfordrer eller oppmuntrer til en straffbar handling straffes med bøter eller fengsel inntil åtte år. I dag er det straffbart å kjøpe seksuelle tjenester, men ikke å selge slike tjenester. Prostitusjon som foregår åpenlys kan da oppfattes som om en oppfordre eller oppmunter til straffbare handlinger.

Grete Faremo (A)

Svar

Grete Faremo: Etter norsk rett er det ikke straffbart å selge seksuelle tjenester, se blant annet Ot.prp. nr. 48 (2007–2008) punkt 6.1 og debatten i Odelstinget 20. november 2008. Straffeloven 1902 § 202 a oppstiller straff for den som skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling mot vederlag. Straffeloven 1902 § 203 setter straff for den som skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling med personer under 18 år mot vederlag. I forarbeidende er det gjort klart at straffansvar ikke rammer den som selger seksuelle tjenester.

Straffeloven 1902 § 140 rammer den som offentlig oppfordrer eller tilskynder andre til å begå en straffbar handling, forherliger eller tilbyr bistand til å gjennomføre slike handlinger. Formålet med § 140 er å “motarbeide en masseforgiftning av rettsbevisstheten med en derpå følgende nedbrytelse av statens autoritet som en åpenlys agitasjon for straffbare handlinger kan medføre”, se Bratholm/Matningsdal: Straffeloven kommentarutgave. Anden del. Forbrydelser” (Universitetsforlaget 1995) side 202. Bestemmelsen er lite brukt i praksis, og må tolkes innskrenkende blant annet som følge av Grunnloven § 100 om ytringsfrihet, se NOU 2002: 4 punkt 9.7.2.

Side 2

Ved vurderingen av om en handling oppfyller den objektive gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, kan en rekke forhold begrense straffebudets rekkevidde i forhold til det som fremgår av ordlyden. I noen tilfeller skyldes det andre rettskildefaktorer som gjør seg gjeldende når innholdet i straffebudet skal klarlegges. Det fremgår for eksempel av forarbeidene at bestemmelsen skal forstås på en mindre vidtrekkende måte enn en naturlig språklig forståelse av lovbestemmelsen isolert sett skulle tilsi. Også reelle hensyn, det vil si ønsket om å fastlegge regelen slik at den gir et godt og rimelig resultat, kan lede til en slik innskrenkende tolking. Dessuten kan andre rettsregler begrense straffebudets anvendelsesområde. Lovfestede eller ulovfestede straffrihetsgrunner, som for eksempel nødrett, nødverge og selvtekt, er eksempler på det. Ethvert straffebud må leses med forbehold for unntakssituasjoner som det ikke har vært meningen å ramme med straff. Dette prinsippet blir ofte kalt den alminnelige rettsstridsreservasjonen.