Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1041 (2010-2011)
Innlevert: 10.03.2011
Sendt: 11.03.2011
Besvart: 24.03.2011 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): I vestregionen er det utlyst tjenestekonsesjon for brukerstyrt personlig assistanse, BPA. Dette konsesjonsgrunnlaget har mangler som bla undergraver selve målsettingen med BPA, nemlig at ordningen skal bidra til at personer med omfattende funksjonsnedsettelser får et aktivt og mest mulig uavhengig liv.
Kan statsråden redegjøre for hvordan departementet påser at brukernes rettigheter etter gjeldende rettsregler og lovgivers intensjon blir ivaretatt ved offentlige anskaffelser av denne art?

Begrunnelse

De siste månedene har det vært flere eksempler på hvordan kommunene håndterer lov om offentlige anskaffelser gjennom å lyse ut anbud eller tjenestekonsesjon for brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Sist ut var Vestregionens utlysing av tjenestekonsesjon for BPA i 14 kommuner vest for Oslo den 07.02.11.
Både andelslaget ULOBA og RO (ressurssenter for omstilling i kommunene) har uttrykt bekymring for at Vestregionens konsesjonsgrunnlag innehar vesentlige mangler, herunder:
1. Målet med lovfesting av BPA var å bidra til at personer med omfattende funksjonsnedsettelser får et aktivt og mest mulig uavhengig liv (jf Ot.prp. nr. 8 (1999 – 2000)). I nevnte konsesjonsgrunnlag innskrenkes muligheten til selvbestemmelse og uavhengig liv gjennom å legge begrensninger for både hva assistentene kan gjøre, og når assistansen kan brukes.
2. Det har fra og med Ot. prp. nr 8 (1999-2000) og rundskriv I-20-2000 vært eksplisitt uttrykt at organiseringen av BPA kan overlates ”et andelslag opprettet av brukerne”. Vestregionen har i sitt konsesjonsgrunnlag lagt inn betingelser som forhindrer at samvirker kan tildeles konsesjon.
3. Kjernen i en BPA-ordning er at den som har assistansebehovet selv (evt. gjennom en dedikert nærstående) overtar ansvar for organisering og drift, gjennom å fungere som arbeidsleder for assistentene. Rundskriv I-20/2000 angir rammene for arbeidslederansvaret: ”Innen de timerammer som kommunens vedtak om praktisk bistand angir, kan brukeren i prinsippet styre hvem han/hun vil ha som hjelper(e), hva assistenten(e) skal gjøre, hvor og til hvilke tider hjelpen skal gis.” Dette forutsetter at arbeidslederen får både formelt og praktisk delegert ansvar, og nødvendig opplæring og veiledning for å håndtere et slikt ansvar. Disse grunnleggende aspektene er fraværende i Vestregionens konsesjonsgrunnlag, noe som blant annet gjenspeiles i utlyst timepris, som har utelatt kostnader til opplæring og veiledning.
En slik utvanning av BPA-ordningen gir grunnlag for å stille spørsmål om lovgivers intensjon er tilstrekkelig ivaretatt.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Brukerstyrt personlig assistanse er en god ordning som har gitt mange personer med nedsatt funksjonsevne større valgfrihet, og som samtidig har utfordret kommunene til å utvikle tjenesteformer som svarer til individuelle behov. Kommunen har plikt til å ha ordningen, men vurderer selv om kommunen selv eller andre aktører skal inneha det formelle arbeidsgiveransvaret.

Brukerstyrt personlig assistanse har siden 2000 vært regulert i sosialtjenesteloven. To rundskriv presiserer innholdet i BPA-tjenesten, rundskriv I-20/2000 og I-15/2005.

Uavhengig av hvem som har arbeidsgiveransvaret er det, ifølge rundskriv I-20/2000, brukeren som skal ha rollen som arbeidsleder. Innenfor de rammene som kommunenes vedtak om praktisk bistand angir, kan brukeren i prinsippet styre hvem han/hun vil ha som hjelper(e), hva assistenten(e) skal gjøre, hvor og til hvilke tider hjelpen skal gis. Likevel er det slik at dette må skje innenfor arbeidsrettslige regler og i forhold til intensjonen med tjenesten praktisk bistand. I praksis må det derfor skje et samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidsleder om tilsetting av assistenter. I noen tilfeller er bruker både arbeidsgiver og arbeidsleder.

Kommunen er alltid ansvarlig for at bruker og assistenter får den nødvendige opplæring om BPA-ordningen og tilknyttede regelverk. Kommunen kan velge om den selv vil forestå opplæringsoppgaver som bruker selv ikke utfører. Jeg vil understreke at det er viktig at det blir gitt god opplæring.

Dersom kommunen velger å sette bort oppgaver til andre, må anskaffelsesreglene følges. Kommunen kan da i tråd med forskrift om offentlige anskaffelser § 2-1 tredje ledd eventuelt velge å begrense konkurransen til å gjelde ideelle organisasjoner.

Bærum kommune har i forbindelse med representantens spørsmål henvendt seg til både representanten og departementet og redegjort for sitt syn på innholdet i den omtalte tjenestekonsesjonen. Bærum kommune redegjør for at kravene og intensjonene i BPA-ordningen etterleves ved å følge rundskrivene om ordningen (rundskriv I-20/2000 og I-15/2005). Bærum kommune vil få kopi av dette svarbrevet til Stortingets president.

Det som særskilt skiller BPA-ordningen fra øvrige omsorgstjenester er blant annet brukerens valgfrihet både med hensyn til organisering og med hensyn til personlig valg av assistent. Dette kan tale for at det kan være krevende å legge ut tjenestekonsesjoner på BPA med hensyn til å ivareta brukere og ansatte på en god måte.

Jeg mener at kvalitetskrav er en helt nødvendig forutsetning for å sikre en kvalitativt god tjeneste på dette området. Helse- og omsorgsdepartementet er kjent med at Norsk Standard har under utarbeidelse en standardkontrakt. Den skal bidra til at både anskaffelsesprosedyrer i lov om offentlige anskaffelser (LOA) og andre regelverk følges ved anskaffelser knyttet til BPA. HOD vil i samarbeid med andre berørte departementer se nærmere på hensiktsmessighet og innretning for anskaffelsesordningen for denne type tjenester.

Jeg viser for øvrig til mitt svar av 18.03.11 på spørsmål nr 1048 – om hvordan implementering og praksis på dette området skal sikres slik at det ikke går ut over enkeltpersoners integritet.