Skriftlig spørsmål fra Solveig Horne (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:1046 (2010-2011)
Innlevert: 11.03.2011
Sendt: 11.03.2011
Rette vedkommende: Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren
Besvart: 18.03.2011 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Tora Aasland

Solveig Horne (FrP)

Spørsmål

Solveig Horne (FrP): Ser statsråden at de økonomiske konsekvensene kan bli for stor for den kommune som barnet oppholder seg i, og vil statsråden sørge for en endring eller tydeliggjøring av retningslinjene slik at det økonomiske ansvaret av et vedtak kan vurderes fordelt mellom de aktuelle kommuner eller pålagt kommunen som barnet har bostedsadresse i?

Begrunnelse

Undertegnede er blitt gjort kjent med en sak der flere kommuner er i konflikt hvem som skal ta kostnaden ved en barnevernsovertakelse av et barn. Skal det være den kommunen som barnet oppholder seg i på det aktuelle tidspunktet eller skal det være den kommunen som barnet har bostedsadresse i. Etter barnevernsloven § 8-4 påhviler ansvaret for å reise en sak etter lovens § 4-12 den barnevernstjenesten i den kommune " der barnet oppholder seg". Denne bestemmelsen pålegger en tilfeldig oppholdskommune et stort ansvar, men med det gode formål at barna skal være sikret rett til hjelp uansett hvor de oppholder seg. Dette kan likevel få urimelige økonomiske konsekvenser for den aktuelle kommune, dersom barnet oppholdt seg der midlertidig eller helt tilfeldig. De ytterste konsekvensene av å følge disse retningslinjene er at kommuner verger seg for å gjøre vedtak som skal være til barns beste pga. at de må ta det økonomiske ansvaret for barna.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Jeg viser til brev fra Stortingets president 11. mars 2010 med skriftlig spørsmål nummer 1046 fra stortingsrepresentant Solveig Horne. Spørsmålet er rettet til kommunal- og regionalministeren, men er overført til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren.
I begrunnelsen for spørsmålet peker representant Horne på at reglene i barnevernloven etter hennes oppfatning kan få urimelige konsekvenser for en kommune, dersom et barn oppholder seg der midlertidig eller helt tilfeldig. Det vises også til at den ytterste konsekvens av regelverket kan bli at en kommune vegrer seg mot å fatte vedtak som vil være til barnets beste fordi den må ta det økonomiske ansvaret for barnet.
Det overordnede hensynet etter barnevernloven er å sikre at barn får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barneverntjenesten skal finne tiltak som er til beste for barnet, og loven tilstreber klare regler om hvilken kommune som skal ha ansvaret. Dette ble grundig vurdert i forbindelse med innføringen av barnevernloven i 1993. Det fremgår av Ot. prp. nr. 44 (1991-92) at et viktig hensyn var å hindre at barn som har behov for hjelp blir kasteball mellom kommuner. Barnevernloven slår således fast at det er den kommunen der barnet til enhver tid oppholder seg som i utgangspunktet har ansvar for å yte tjenester og tiltak som omfattes av loven, se barnevernloven § 8-1. Formålet er å sikre at barnet vil ha krav på hjelp der han eller hun oppholder seg til enhver tid.
Ansvaret for å reise sak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 tilligger altså barneverntjenesten i den kommunen der barnet oppholder seg. Dette følger av barnevernloven § 8-4 første ledd første punktum. Det er således oppholdskommunen som har ansvaret etter loven, selv om oppholdet er av rent midlertidig art. Dersom barnets tilknytning til oppholdskommunen er liten, vil det i enkelte tilfeller være en bedre løsning at barneverntjenesten i bostedskommunen overtar ansvaret for å reise sak for fylkesnemnda. Loven åpner derfor for at kommunene kan inngå avtale om en ansvarsfordeling tilpasset det enkelte tilfelle. Dette følger av barnevernloven § 8-4 første ledd annet punktum. I henhold til denne bestemmelsen kan de berørte kommuner inngå avtale om at ansvaret overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til. Kommunene kan videre kreve at fylkesmannen avgjør tvist om uenighet om hvilken kommune som har ansvar for å yte tjenester, se barnevernloven § 8-3.
Det økonomiske ansvaret tilligger den kommunen som har ansvaret for tiltaket, se barnevernloven § 9-1 annet ledd. I medhold av denne bestemmelsen er det den kommunen som har ansvar for å yte tjenester og tiltak etter §§ 8-1 og 8-4 som skal dekke kostnadene. Dette innebærer at det er samsvar mellom ansvaret for å yte tjenesten og tiltaket og ansvaret for utgiftsdekningen. I rettspraksis er det lagt til grunn at kommunene har anledning til å avtale en annen fordeling av ansvaret for utgiftene.
Barnevernloven har altså lagt avgjørende vekt på å ha klare regler om hvilken kommune som skal ha ansvaret og det er hensynet til barnet som begrunner dette. Jeg ser at denne løsningen i enkelte tilfeller kan ha uheldige konsekvenser for kommunen. Regelverket åpner imidlertid for at kommunene kan inngå avtaler som fraviker lovens utgangspunkt dersom dette anses hensiktsmessig i det enkelte tilfelle. Departementets inntrykk fra dialogen med fylkesmannsembetene er videre at denne type saker ikke representerer noe stort problem for kommunene. Jeg ser derfor ikke noe umiddelbart behov for justeringer av regelverk eller nye retningslinjer på området.