Skriftlig spørsmål fra Torbjørn Røe Isaksen (H) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1106 (2010-2011)
Innlevert: 22.03.2011
Sendt: 23.03.2011
Besvart: 29.03.2011 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Spørsmål

Torbjørn Røe Isaksen (H): Mener statsråden at dagens praksis for tildeling av hjelpemidler til fritidsboliger er tilfredsstillende?

Begrunnelse

I juni 2010 ble det gjort en presisering av enkelte forhold vedrørende Folketrygdlovens § 10-7 og § 10-6, om stønad til hjelpemidler. I presiseringen fra NAV slås det blant annet fast hva som er forskjellen mellom en fritidsbolig og et hjem nr. 2. Det er lettere å få hjelpemidler til hjem nr. 2 enn til en fritidsbolig da hjelpemidler til bruk i dagliglivet skal avgrenses mot hjelpemidler i forbindelse med rekreasjon, fritidsinteresser o.l. NAV hjelpemiddelsentral legger til grunn en praksis hvor man må bruke fritidsbolig opp mot 50 prosent av tiden for at det skal regnes som hjem nr. 2, og mener dette utledes av Ot.prp. nr. 10 (2003-2004).

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: I Arbeids- og velferdsetatens rundskriv til folketrygdloven § 10-7 bokstavene a, c og d fremgår det at fastmonterte hjelpemidler i hjemmet vil kunne beholdes der brukeren flytter ut, for eksempel til sykehjem eller annen type institusjon, og fortsatt vil besøke familiehjemmet. Det kan etter en konkret vurdering også gis stønad til nye hjelpemidler.

Dersom det søkes om hjelpemidler til fritidsbolig, kan det kun gis stønad til disse dersom fritidsboligen brukes så mye at den kan kalles hjem nr. 2. For at en fritidsbolig skal kunne kalles hjem nr. 2 må det dokumenteres en omfattende bruk av fritidsboligen. Det er ikke tilstrekkelig at fritidsboligen bare benyttes i helger og ferier.

Det er et inngangsvilkår for rett til stønad etter folketrygdloven at tiltak vurderes som hensiktsmessig og nødvendig. Begrepet ”nødvendig” innebærer både en individuell vurdering av om ytelsen er medisinsk nødvendig og om vedkommendes behov for hjelp kan løses på en rimeligere måte. Det at fritidsboliger er nevnt spesielt må forstås ut i fra at tilrettelegging av en fritidsbolig krever særskilt begrunnelse for å kunne fylle nødvendighetskriteriet. Dette skyldes at bruken av fritidsboliger som regel vil være knyttet direkte opp mot ferie og fritid, som bare i begrenset grad nødvendiggjør tilståelse av hjelpemidler, jf. fortolkningen av folketrygdloven § 10-6. Behov for tilrettelegging i andre typer boliger, som for eksempel brukers tidligere hjem, vil derfor enklere kunne begrunnes enn for fritidsboliger. Dette reflekterer også praksis i etaten.

Denne typen avgrensninger i regelverket vil ofte føre til at det oppstår grensetilfeller som kan være vanskelige å forsvare På den annen side er slike avgrensinger ikke mulig å unngå, jeg har derfor ingen umiddelbare planer om å endre på dette regelverket.