Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1390 (2010-2011)
Innlevert: 10.05.2011
Sendt: 11.05.2011
Besvart: 19.05.2011 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): En bevegelseshemmet som er 194 høy og har stive ben fikk avslag på søknad om gruppe-2 bil. I Trygderetten kom de frem til at hvis ikke NAV kunne finne en gruppe 1-bil som fungerte for han, så ville han ha rett til støtte til gruppe 2-bil. NAV fant ikke noen gruppe-1 bil som han kommer inn i, men opprettholder allikevel avslaget.
Hva er Trygderettens funksjon hvis ikke NAV følger opp og endrer de vedtakene hvor søker får medhold som i denne saken?

Begrunnelse

Det er stadig nye eksempler på at dagens forskrift, og den tolkningen NAV legger til grunn, fører til at bevegelseshemmede ikke får dekket sitt transportbehov. Når funksjonshemningen fører til at det er umulig for personen å komme inn i en gruppe -1 bil, er alternativet naturlig nok en større bil selv om personen har gangfunksjon. Det kreves også stor plass inni bilen når en person som er 194 lang og har 2 stive men skal kjøre.
Søkeren som har påklaget vedtaket til NAV kan ikke forstå hva som er meningen med å sende en klage til Trygderetten hvis ikke NAV forholder seg til resultatet av klagebehandling. Når Trygderetten gir klager medhold forventes det at NAV retter seg etter den avgjørelsen.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: Jeg har vært i kontakt med Arbeids- og velferdsdirektoratet om den saken representanten viser til. Direktoratet opplyser at saken ble behandlet i Trygderetten 22. januar 2010. Resultatet av Trygderettens behandling var at saken ble opphevet og sendt tilbake til etaten for ny behandling. Saken er dermed ikke er omgjort av Trygderetten, men Arbeids- og velferdsetaten må se på saken på nytt.
Redegjørelsen jeg har fått fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at etaten har fulgt opp Trygderettens kjennelse. NAV Landsdekkende bilsenter (etatens særskilte kompetansesenter på formidling av biler) har bistått i saken, og det har vært dialog med brukeren vedrørende hvilken biltype som vil være mest hensiktsmessig for vedkommende. På denne bakgrunn fattet bilkontoret nytt vedtak 5. mai 2011. Trygderettens kjennelse viser til at det skulle utredes nærmere hvorvidt det var mulig å finne en bil i gruppe 1 som tilfredsstilte brukerens behov, og det fant man. Brukeren fikk derfor et nytt vedtak om stønad til bil i gruppe 1, noe som er i tråd med Trygderettens kjennelse.
Som kjent er gruppe 2 bilordningen en økonomisk gunstigere ordning for brukerne, og jeg har forståelse for at en bruker med behov for en stor bil som ikke faller inn under gruppe 2, har et ønske om å få tilstått en slik bil. Av de opplysninger jeg har fått fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, fyller imidlertid brukeren i utgangspunktet ikke vilkårene i forskriftens § 2 for bil i gruppe 2.
Jeg er enig med representanten i at Arbeids- og velferdsetaten skal følge opp Trygderettens kjennelser på en hensiktsmessig og korrekt måte. Jeg kan ikke se at det er noen indikasjoner på at dette ikke er skjedd i denne saken.