Skriftlig spørsmål fra Linda C. Hofstad Helleland (H) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1443 (2010-2011)
Innlevert: 20.05.2011
Sendt: 23.05.2011
Besvart: 30.05.2011 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken

Linda C. Hofstad Helleland (H)

Spørsmål

Linda C. Hofstad Helleland (H): Hva mener statsråden er hovedårsaken til den store økningen i antall akuttplasseringer i barnevernet, og hva vil statsråden gjøre for å hindre en videre økning?

Begrunnelse

I kronikken "Politikerne svikter barnevernet" av Inge Kvaran i Adresseavisen 19. mai vises det til den store økningen det har vært i antall akuttplasseringer i fosterhjem og institusjon. Som det fremkommer av begrepet er akuttplasseringer en drastisk handling for de involverte. Trygghet og forutsigbarhet er viktige elementer av en god oppvekst. Forskningen viser at barnevernet i gjennomsnitt har arbeidet med en familie i tre år før en akuttplassering.

Audun Lysbakken (SV)

Svar

Audun Lysbakken: Akuttvedtak er et av de mest inngripende tiltakene som kan fattes med hjemmel i barnevernloven. Barnevernloven stiller krav om at midlertidige vedtak i akuttsituasjoner etter barnevernloven § 4-6 andre ledd bare kan fattes hvis det er ”fare for at barn vil bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet”. Forarbeidene til barnevernloven presiserer at fare- eller skaderisikoen må være kvalifisert for at slike vedtak kan fattes. Jeg er opptatt av at plasseringer av barn utenfor hjemmet bør være godt forberedt så sant dette er mulig. Barneverntjenesten må alltid i tilfeller der en akuttplassering er aktuelt, vurdere nøye hvorvidt en slik rask plassering er til barnets beste.

I sitt spørsmål viser stortingsrepresentant Hofstad Helleland til en kronikk av førsteamanuensis Inge Kvaran i Adresseavisen 19. mai 2011. Der framhever Kvaran blant annet at antallet akuttplasseringer har økt kraftig de siste årene.

Det er riktig at antall akuttplasseringer har økt de siste årene. Det har også antall barn med tiltak i barnevernet. I 2010 fikk om lag 50 000 barn (foreløpig tall fra SSB) tiltak fra barnevernet, mot 46 487 i 2009. Det vil si en økning på om lag 7 prosent. Antall barn med akuttvedtak i løpet av året har økt med om lag 1,4 prosent fra 2009 til 2010. Andelen barn med akuttvedtak har derfor ikke økt fra 2009 til 2010, men fortsatt mener jeg andelen plasseringer som skjer gjennom akuttvedtak er høy.

Stortingsrepresentant Hofstad Helleland spør meg om hva jeg mener er hovedårsaken til økningen i antallet akuttplasseringer i barnevernet. Antall akuttplasseringer har sammenheng med flere faktorer. En faktor kan være den generelle økningen av antall barn som får hjelp av barnevernet. Blant disse barna vil noen måtte flyttes fra hjemmet umiddelbart. Det er sannsynlig at økningen i antall akuttvedtak fra 2009 til 2010 har sammenheng med at barnevernet nå gjennomfører flere undersøkelser enn tidligere. En annen årsak kan være manglende kapasitet i det kommunale barnevernet. Når barnevernet ikke har mulighet til å følge barnets situasjon og utvikling tett nok, kan det gå på bekostning av godt forberedte plasseringer. En tredje kan være at man venter for lenge med å flytte barn ut av hjemmet, at tiltak i hjemmet ikke fungerer godt nok, og at det ender i ett akutt behov.

Regjeringen har satt ned et utvalg som skal legge fram en utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet innen 1. februar 2012. Ett av de viktige temaene utvalget skal drøfte, er om terskelen for omsorgsovertakelse i dag er for høy. Jeg har forventninger til at utvalget vil komme med forskningsbaserte, faglige råd til barnevernet om hva det bør rettes oppmerksomhet mot ved vurderinger av plassering utenfor hjemmet. Med bedre kunnskap om når plasseringer utenfor hjemmet bør gjennomføres, blir også mulighetene bedre for å planlegge og forberede plasseringene på en god måte.

Departementet har over lengre tid vært opptatt av å hindre unødige akuttvedtak. Daværende Barne- og likestillingsdepartementet sendte i august 2008 ut et brev til landets kommuner om bruken av akuttvedtak. Departementet ville gjennom brevet forsikre seg om at kommunene var kjent med vilkårene for bruk av barnevernloven § 4-6 andre ledd, og ikke brukte akuttplasseringer uten at det var strengt nødvendig. Derfor poengterte departementet følgende i brevet:

- En akuttplassering kan innebære et uforholdsmessig stort inngrep overfor barn og foreldre, særlig hvis det i etterkant viser seg at grunnlaget for plasseringen ikke var godt nok.

- Akuttplasseringer gir heller ikke partene like god rettssikkerhet som plasseringer gjennomført etter behandling i fylkesnemndene.

Som Helleland er kjent med har Regjeringen gitt midler til å styrke det kommunale barnevernet med 400 nye stillinger i 2011. Jeg mener dette vil gi rom for at barnevernet kan følge opp saker av denne type bedre.

Akuttvedtak er både faglig og etisk krevende og er blant de vanskeligste avgjørelsene barnevernet fatter. Å styrke kompetansen i barnevernet slik at fagfolk føler seg trygge i sin yrkesutøvelse, mener jeg er en av de viktigste oppgavene vi står overfor. Gjennom satsningen på kommunalt barnevern som Regjeringen gjennomfører er det til nå i 2011 fordelt 35 millioner kroner til kompetansestyrking i kommunene. 17 nye millioner til slik kompetansestyrking vil bli fordelt i september i år. Behovet for å gjennomføre akuttplasseringer vil fortsatt være til stede. Jeg er derfor opptatt av hvordan akuttplasseringer kan gjennomføres på en best mulig måte. I akutte situasjoner, hvor mye kan stå på spill for barnet, oppstår det særlige dilemmaer. Barneverntjenesten må på den ene siden handle raskt for å unngå at barnet blir utsatt for ulike typer mishandling eller annen grov omsorgssvikt. På den andre siden medfører en rask avgjørelse at det kan bli vanskeligere å ivareta barnet tilstrekkelig i akuttsituasjonen. Forskning tyder på at akuttplasseringer i flere tilfeller kan gjennomføres mer skånsomt enn slik det ofte gjøres. Jeg sikter her spesielt til pågående forskning ved Enhet for kognitiv utviklingspsykologi ved Universitetet i Oslo. Gjennom bedre rutiner og opplæring av de ansatte kan plasseringer utenfor hjemmet bli en mindre belastning for de involverte barna og foreldrenes deres. Denne kunnskapen er det viktig å spre til alle som arbeider i barnevernet.