Skriftlig spørsmål fra Arild Grande (A) til justisministeren

Dokument nr. 15:1508 (2010-2011)
Innlevert: 27.05.2011
Sendt: 30.05.2011
Besvart: 08.06.2011 av justisminister Knut Storberget

Arild Grande (A)

Spørsmål

Arild Grande (A): En viktig oppfyllelse av bestemmelsene i utlendingsloven er at utlendingen etterlever negative vedtak og forlater riket frivillig.
Er statsråden enig i at eksemplet som er beskrevet i begrunnelsen gir rom for å vurdere praktiseringen av utvisningsbestemmelsen og vil han ta initiativ for å få på plass nødvendige endringer slik at avgjørelser om innreiseforbud i saker med brudd kun på utlendingsloven vil gjelde fra den dagen utlendingen reiste fra riket og ikke fra vedtaksdatoen i UDI?

Begrunnelse

Med utgangspunkt i sak avgjort av UDI og UNE er det betimelig å rette fokus på praksisen i utvisningssaker. En utlending mottar negativt vedtak fra UNE med beskjed om at hun må reise tilbake til sitt opprinnelsesland for å søke familiegjenforening med ektemannen i Norge. Vedkommende forlater Norge med sitt 2 år gamle barn for å oppfylle et av kravene til familiegjenforening. UDI varsler noen måneder etter utreisen at de vurderer å reise utvisningssak. Ca 10 måneder etter at utlendingen reiste frivillig fra Norge treffes vedtak om 2 års utvisning fra riket, grunnet ulovlig opphold. I og med at utvisningen ikke gjelder fra den datoen de forlot landet, får de i realiteten 3 års utvisning fra riket.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Som representanten er kjent med, er det Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som avgjør saker og klager etter utlendingsloven. Verken statsråden eller departementet har myndighet til å gripe inn i eller påvirke utfallet av enkeltsaker som ikke gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Jeg kan derfor ikke kommentere den saken det vises til i begrunnelsen for spørsmålet, men jeg vil i det følgende uttale meg om regelverket og praksis generelt.

En utlending som blir utvist fra Norge blir ilagt et innreiseforbud av midlertidig eller varig karakter. Etter dagens praksis settes innreiseforbudet fra det tidspunkt vedkommende forlater Norge. Dersom utlendingen allerede befinner seg i utlandet, legges tidspunktet for vedtak i første instans til grunn. Dette medfører at den totale oppholdstiden i utlandet blir lengre enn innreiseforbudet, der utlendingen på forhånd har forlatt landet. Jeg ser at en slik praksis i enkelte tilfeller kan oppleves som urimelig for de som retter seg etter en utreiseplikt.

Jeg ser imidlertid også visse utfordringer med forslaget, særlig når det gjelder kontrolltekniske hensyn. Dersom utreisetidspunktet legges til grunn, vil myndighetene i større grad ha behov for å kontrollere utlendingens inn- og utreise før utvisningsvedtaket fattes og innreiseforbudet settes. Vi har per i dag ikke noe system som møter dette behovet på en god måte.

Europakommisjonen la i februar 2008 frem et forslag om å innføre et inn- og utreise-system (entry/exit system). Siktemålet er å etablere en felles database der tredjelandsborgeres inn- og utreisedatoer over Schengenlandenes yttergrenser skal registreres og lagres. Et slikt system vil gjøre det mulig å vite om personer har forlatt schengenområdet innen de forutsatte fristene. Norge støtter utviklingen av et slikt inn- og utreisesystem.

Med et slikt system på plass vil Norges behov for kontroll med utlendingens inn- og utreise i større grad bli ivaretatt. Eventuelle endringer i praksis i utvisningssakene bør sees i sammenheng med utviklingen av et slikt system.

Også andre hensyn enn kontrolltekniske kan tilsi at innreiseforbudet settes fra vedtakstidspunktet. Dette kan typisk være saker hvor grunnlaget for utvisningen er alvorlige brudd på utlendingsloven som oppdages etter at vedkommende har forlatt Norge, og hvor oppholdet i utlandet ville ha forkortet innreiseforbudet betydelig, slik at utvisningsvedtaket ville mistet mye av sin betydning.

Departementet vil vurdere dagens praksis for å sikre at vi har gode ordninger som virker etter sin hensikt og tilfredsstiller myndighetenes behov for kontroll, uten å motvirke regjeringens arbeid med frivillig retur.