Skriftlig spørsmål fra Øyvind Håbrekke (KrF) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:83 (2011-2012)
Innlevert: 14.10.2011
Sendt: 17.10.2011
Besvart: 24.10.2011 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken

Øyvind Håbrekke (KrF)

Spørsmål

Øyvind Håbrekke (KrF): Hvordan vurderer statsråden behovet for i større grad å utnytte mulighetene som ligger i slekt og storfamilie til fosterhjem ved omsorgsovertakelser i barnevernet?

Begrunnelse

Å flytte et barn ut av sitt eget hjem og inn i et nytt, er en stor belastning for alle involverte, og først og fremst for barnet. Det er som vi vet likevel nødvendig i noen tilfeller. Det er en likevel en belastning for barnet fordi det må starte helt på nytt i forhold til de viktigste relasjonene i dets liv. Det er også en belastning fordi det svært ofte innebærer flere flyttinger, dvs. flytting til beredskapshjem før flytting til endelig fosterhjem. Fosterhjemmet må av og til også gi opp og det kan innebære flere flyttinger. Til sammen betyr det store belastninger for barna det gjelder. Vi vet at i en del tilfeller melder besteforeldre, onkler og tanter, eller andre nære slektninger seg som fosterhjem når et barn i slekta må ut av hjemmet. Det skjer stadig at denne muligheten avvises av barnevernet, ofte til stor frustrasjon for hele familien. Selv om det i større grad enn før brukes familieråd, der storfamilien og øvrig nettverk utfordres, tyder også mye på at storfamilien alt for sjelden utfordres av barnevernet til å bidra.
Tidligere var kulturen i barnevernet i større grad enn i dag, at barnevernets oppgave var å "redde" ungene ut av familien. I dag arbeides det i langt større grad ut fra tanken om man skal ivareta barnet gjennom å hjelpe familien til å fungere. Likevel melder mange barnevernsarbeidere og personer med lang erfaring i sektoren at holdningsendringene ikke er kommet langt nok.
Det er helt klart situasjoner der det vil være viktig og riktig at barnet flyttes helt ut av sin nåværende sammenheng og ikke bor hos slektninger. I andre tilfeller vil det mer være en avveining av ulemper ved å bo hos slektninger på den siden, veid opp mot den belastning det medfører og måtte starte helt på nytt og miste tilhørighet, kanskje også flere ganger.
Mye tyder på at det er behov for å se på hvordan disse avveiningene gjøres i dag. Det er fortsatt kø av unger som venter på fosterhjem, og behovet øker. Dersom man øker bruken av fosterhjem hos slektninger, når det er faglig forsvarlig, vil dette avlaste behovet for nye fosterhjem rekruttert "utenfra", og bidra til at færre barn blir stående i kø.

Audun Lysbakken (SV)

Svar

Audun Lysbakken: Innledningsvis vil jeg vise til konstituert statsråd Tora Aaslands skriftelige svar på spørsmål nr. 786 og nr. 792 fra stortingsrepresentant Solveig Horne, som også var knyttet til fosterhjemsplassering i familie og nært nettverk.
Det står uttrykkelig i Fosterhjemsforskriften § 4 at barneverntjenesten alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Hva som ligger i dette har departementet utdypet i Retningslinjer for fosterhjem, som er fra 2004. Der står det blant annet følgende:
”Vurderingsplikten innebærer at barneverntjenesten alltid må kartlegge mulighetene for en slik plassering. I utgangspunktet gjelder dette både der medlemmer av barnets familie eller nære nettverk selv ber om å bli vurdert som mulig fosterhjem, og der det ikke blir framsatt noe slikt ønske. Det er imidlertid ikke meningen at barneverntjenesten skal bruke mye tid på å kartlegge barnets familie eller nære nettverk der det er åpenbart at disse av faglige grunner og/eller av hensyn til barnets beste ikke vil kunne godkjennes som fosterforeldre.
Anser barneverntjenesten at det er en mulighet for at barnets familie eller nære nettverk vil kunne bli godkjent som fosterforeldre, må utredningen av deres egnethet gis samme omfang som for andre potensielle fosterforeldre. Også barnets familie eller nære nettverk må i utgangspunktet oppfylle de generelle kravene som stilles til fosterforeldre i forhold til for eksempel helse, økonomi og bolig, men disse kravene må kunne fravikes noe dersom det utvilsomt er til barnets beste å bli plassert nettopp i familien eller nettverket.
Barneverntjenesten bør også, så langt det er mulig, forsikre seg om at familien vil kunne takle dobbeltrollen og den mulige lojalitetskonflikten som ligger i å være både familie eller nært nettverk og fosterhjem”.
Per 31. desember 2010 bodde 1 988 barn og unge i fosterhjem i egen familie. Dette utgjør ca. 23% av samtlige barn og unge plassert i fosterhjem (beredskapshjem holdt utenfor). Andelen har vært konstant, men med en svak økning de siste årene.
I likhet med stortingsrepresentant Håbrekke finner jeg det bekymringsfullt dersom barnet ikke plasseres innen familie/i nært nettverk der dette er til det beste for barnet. Vi vet fra forskning at fosterhjem i egen slekt kan være å foretrekke når barn må flytte fra sine biologiske foreldre.
Jeg mener også at barneverntjenesten i større grad må være seg bevisst hvilke forpliktelser de har på området. Derfor sendte departementet i februar i år et brev til landets fylkesmenn og kommuner v/barnevernleder og minnet om gjeldende regelverk. Vi bad også fylkesmannen, i kraft av sitt tilsynsansvar etter barnevernloven § 2-3 fjerde ledd, bokstav a), innskjerpe overfor kommunene plikten de har til alltid å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem.