Skriftlig spørsmål fra Ketil Solvik-Olsen (FrP) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:253 (2011-2012)
Innlevert: 14.11.2011
Sendt: 14.11.2011
Besvart: 18.11.2011 av olje- og energiminister Ola Borten Moe

Ketil Solvik-Olsen (FrP)

Spørsmål

Ketil Solvik-Olsen (FrP): Petroleumsnæringen er vår viktigste næring. Den bidrar betydelige verdier til samfunnet. Samtidig krever den store mengder energi. Hovedsaklig har næringen selv produsert sin strøm gjennom turbiner på land. Nå ønsker mange at installasjonene skal elektrifiseres, som vil kreve nye linjer og mer kraft. Det har skapt konflikter, blant annet i Hardanger.
Hvilke kostnader mener statsråden det er akseptabelt at oljenæringen påfører landets øvrige strømkunder ved elektrifisering av oljeinstallasjoner?

Ola Borten Moe (Sp)

Svar

Ola Borten Moe: Siden 1997 har kraft fra land vært vurdert for alle nye utbygginger og større ombygginger på kontinentalsokkelen. En forutsetning for at kraft fra land kan gjennomføres er at tiltaket ikke har negative effekter på kraftsystemet på land. I tillegg er det viktig at tiltaket er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og nivået på CO2-avgift og kvotepris reflekterer det nivået på tiltakskostnader som skal avgjøre om det bør gjennomføres eller ikke. Eventuelle kostnader for nettoppgraderinger som følge av tiltaket må også inkluderes i tiltakskostnadsanalysen.

I lys av ønsket om økt bruk av kraft fra land til installasjoner på sokkelen er det viktig med stor oppmerksomhet på grenseflatene mellom kraftsystemet og petroleumssektoren. Jeg er opptatt av at vi ikke ender opp i en situasjon med regionale ubalanser, og at kraft fra land ikke går på bekostning av leveranser til annet næringsliv eller forbrukere. Det er viktig at selskapene tidlig tar kontakt med aktuelle nettmyndigheter og nettselskap når nye prosjekter med bruk av kraft fra land vurderes.

I henhold til kontrollforskriften kan nettselskapene fastsette et anleggsbidrag for å dekke anleggskostnader ved nye nettilknytninger eller ved forsterkning av nettet til eksisterende kunder, når kunden krever økt kapasitet eller kvalitet som utløser behov for forsterkning. Ved investeringer i maskete nett (sammenhengende nett med varierende antall alternative traséer) kan anleggsbidrag kun fastsettes i ekstraordinære tilfeller. Industrielle forbrukere, herunder petroleumsinstallasjoner, knyttes vanligvis til nettet via radialer (enkeltstående ledning frem til det øvrige nettet) hvor kostnadene kan henføres til én eller et begrenset antall aktører. Jeg mener at det er økonomisk fornuftig at slike investeringer finansieres gjennom anleggsbidrag.

Når det gjelder Hardanger, er ledningen Sima-Samnanger en del av det maskete sentralnettet. Behovet for ledningen skyldtes en rekke forhold, også generell forbruksutvikling og befolkningstilvekst på Vestlandet. Sentralnettet er nasjonal infrastruktur som kommer hele landet til gode og det er vanskelig entydig å henføre nytte/kostnader av investeringer til enkeltaktører. Jeg mener følgelig at investeringskostnader i sentralnettet skal finansieres gjennom nettleien og ikke gjennom anleggsbidrag.

Jeg mener at gjeldende regelverk sørger for en hensiktsmessig kostnadsfordeling av investeringer og oppgraderinger av nettet. Om kraft fra land skal gjennomføres eller ikke er avhengig av om tiltaket er samfunnsøkonomisk lønnsomt og en vurdering av effektene tiltaket har på kraftsystemet regionalt.