Skriftlig spørsmål fra Jan-Henrik Fredriksen (FrP) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:390 (2011-2012)
Innlevert: 02.12.2011
Sendt: 02.12.2011
Besvart: 08.12.2011 av landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Jan-Henrik Fredriksen (FrP)

Spørsmål

Jan-Henrik Fredriksen (FrP): De siste års utvikling med store flokker av rein på private beiteområder, har skapt store problemer for mange bønder som driver med annen type næring enn reindrift. Flere som har sauehold som næring opplever at reindriftsutøvere tar seg til rette og bruker andres inn og utmark etter eget forgodtbefinnende. Fra tidlig om våren til sent om høsten er det reinflokker på jordene til bønder som driver med sauehold.
Hva vil statsråden foreta seg for å rydde opp i dette anarkiet/lovløshet?

Begrunnelse

Det er skremmende å erfare at det under dagens regjeringen har oppstått mange situasjoner i Finnmark som minner mer om anarki og lovløshet, - enn det minner om et rettssamfunn/ stat. Landbrukets rolle og fremtid som næring er direkte truet dersom reindrifta blir gitt eiendomsrett til utmarka i Finnmark. Flere steder så er det sauens bruk av utmark som var hovedårsaken til opprettelsen av eiendomsretten. Det mange opplever i Finnmark i dag er at familier som over generasjoner har drevet kombinasjonsnæringer innen sauehold/fiske blir fordrevet fra sine eiendommer av reindriftsutøvere som tar seg til rette og som ikke respekterer annen manns eiendomsrett. Flere opplever at det beiter rein hele sommersesongen på private beiteområder, på innmarka og på naboeiendommer som er leid. Det at man åpner for anarki i Finnmark kan få alvorlige konsekvenser slik jeg ser det, og lovløshet har aldri opp gjennom historien fremstått som noen god løsning som har gitt varige samfunnsløsninger på våre utfordringer. Slik jeg ser det, så er det på høy tid at Statsråden rydder opp i en uverdig situasjon. Jeg vil i så måte henvise til NRKs Brennpunkt, som blant annet tok opp denne problematikk.

Lars Peder Brekk (Sp)

Svar

Lars Peder Brekk: Som Landbruks- og matminister vil jeg innledningsvis gi uttrykk for at det er en selvfølge at de ulike primærnæringene i Finnmark skal gis gode rammebetingelser og ha grunnlag for å kunne eksistere side om side.

I den forbindelse vil jeg blant annet vise til den stortingsmeldingen om landbrukspolitikken som Regjeringen la fram 2. desember 2011. Jeg er svært opptatt av at det skal legges til rette for en bærekraftig reindrift.

Jeg følger situasjonen i reindriften nøye, og situasjonen i Finnmark som landets største reindriftsfylke, i særdeleshet. Her har vi gjennom det siste året hatt omfattende prosesser med å få fastsatt et bærekraftig reintall, og hvor Landbruks- og matdepartementet har omgjort vedtak og krevd ny behandling av reintallet for en rekke reinbeitedistrikter. Dette viser at situasjonen her følges opp med det største alvor.

Av reindriftsloven framgår det at den samiske befolkningen på grunnlag av alders tids bruk har rett til å utøve reindrift innenfor de delene av fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark hvor reindriftssamene fra gammelt av har utøvet reindrift (§ 4 første ledd). At retten til å utøve reindrift er basert på alders tids bruk, er for øvrig også fastlått gjennom rettspraksis. Slik rett vil mange steder gjelde privat grunn.

Av reindriftsloven følger det også at det innenfor det samiske reinbeiteområdet skal legges til grunn at det foreligger rett til reinbeite innenfor rammen av loven, med mindre annet følger av særlige rettsforhold (§ 4 annet ledd). Dette innebærer at innenfor det samiske reinbeiteområdet er utgangspunktet at rett til reindrift foreligger, med mindre det motsatte følger for eksempel av en dom som fastslår at det ikke er etablert rett til reindrift gjennom alders tids bruk.

Reindriftsretten er i lovens forstand en bruksrett. Jeg skal ikke gå nærmere inn på de enkelte bestemmelsene her, utover å peke på at reindriftsloven fastslår at retten til å utøve reindrift

”…gir rett til å la reinen beite i fjellet og annen utmarksstrekning, herunder også tidligere dyrket mark og slåtting som ligger for seg selv uten tilknytning til bebodde områder eller dyrkede arealer i drift, dersom de ikke er holdt i hevd og heller ikke er i bruk som kulturbeite, med mindre arealet er inngjerdet med gjerde som freder for rein”.

Beiteretten gjelder med andre ord fjell og utmark, og ikke ordinær innmark.

Når det gjelder reindrift i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av reindriftsloven, har loven i kapittel 11 en rekke bestemmelser om sanksjoner og tvangstiltak som etter omstendighetene kan komme til anvendelse i de ulike tilfellene.

Representanten Jan-Fredrik Henriksen berører også situasjonen dersom reindriften skulle bli tilkjent eiendomsrett til områder i Finnmark.

Det dreier seg her om prosesser som håndteres innenfor de rammer som Finnmarksloven trekker opp. Finnmarksloven ble som kjent vedtatt av Stortinget i 2005, og inneholder blant annet bestemmelser om utredning av bruks- og eierrettigheter, i regi av Finnmarkskommisjonen, til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtok fra Statskog SF.

Avslutningsvis finner jeg grunn til å minne om at utfordringene i Finnmark knyttet til reintall og konflikter ikke er av ny dato. En viktig forutsetning for at man på sikt skal kunne løse de utfordringene man her står overfor, er at man har et hensiktsmessig lovverk som regulerer sentrale forhold rundt reindriftsutøvelsen.

Forslag til ny reindriftslov forelå allerede i 2001, men uten at dette var fulgt opp av tidligere regjering.

Det var sittende Regjering som ved tiltredelsen i 2005, tok tak i de viktigste forutsetningene for at man på sikt skal få til en bærekraftig reindrift, nemlig å få på plass en ny reindriftslov. Denne forelå som kjent i 2007.

Det pågår nå et sluttarbeid med fastsetting av bruksregler, noe som er en forutsetning for å kunne følge opp andre bestemmelser i loven.