Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:541 (2011-2012)
Innlevert: 23.12.2011
Sendt: 27.12.2011
Besvart: 05.01.2012 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): Hjelpemiddelløsninger som er ”gode nok” er ikke alltid hensiktsmessige eller gode nok for barn med funksjonsnedsettelser. Alle barn i landet bør ha like rettigheter til å få godt tilpassede hjelpemidler.
Vil statsråden at barnehjelpemidler skal forhandles i samme rangeringssystem/rammeavtaler som andre typer hjelpemidler, eller skal det praktiseres godt fungerende parallelle rammeavtalene på disse hjelpemidlene?

Begrunnelse

NAV opererer med tre ulike former anbudsrunder på hjelpemidler; rammeavtaler (rangering 1,2,3 …) parallelle rammeavtaler, parallelle rammeavtaler med rangering etter visse kriterier. Det er relativt få avtaler for barn og de fleste barnehjelpemidlene har til nå gått under parallelle rammeavtaler. Dette gjør at mangfoldet blant hjelpemidler er godt, og at brukerne får de hjelpemidlene som er best for dem, og ikke hjelpemidler man blir "tildelt" fordi det er de som er på avtale. Hvert eneste barn er unikt, og problemstillingene er ofte forskjellige fra barn til barn. Hjelpemiddelsentralen OA (Oslo & Akershus) jobber nå etter ”godt nok” prinsippet. Dette fører til at mange barn ikke får tilgang på det hjelpemidlet de har best nytte av. Hjelpemiddelløsninger som er ”gode nok” er ikke alltid hensiktsmessige eller gode nok for barna. Konsekvensene av feil hjelpemidler kan bli store og langvarige, og på sikt kan det også bli økonomisk kostbart.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: Arbeids- og velferdsetatens virksomhet på dette området er regulert av lov om offentlige anskaffelser. Dette innebærer at etaten er pålagt å utlyse åpne anbudskonkurranser på hjelpemidler der etatens innkjøp av hjelpemidler overstiger de terskelverdier som er fastlagt i loven med tilhørende forskrift. Dette gjelder også anskaffelser av hjelpemidler til barn. Det inngås her sentrale avtaler på vegne av alle NAV Hjelpemiddelsentraler.
For å ivareta brukernes behov for funksjonelle hjelpemidler har etaten brukt avtaleformen parallelle rammeavtaler. Det vil si at det inngås avtaler med minst tre leverandører der det er mulig. En slik avtaleform krever at hjelpemidlene rangeres. Det er brukers behov som styrer hvilket hjelpemiddel man får tildelt. Dersom det er en parallell rammeavtale med tre hjelpemidler rangert som henholdsvis nummer 1, 2 og 3, velges det hjelpemidlet som best oppfyller den enkelte brukers behov. Dersom barnets praktiske problemer ikke lar seg løse ved hjelp av hjelpemidler som finnes via avtale, kan man søke dispensasjon om å få benytte et hjelpemiddel som ikke er omfattet av avtalen. Erfaringene viser at det er svært få dispensasjonssøknader og at de aller fleste tilfellene lar seg løse av hjelpemidler på avtale. I praksis blir ingen dispensasjonssøknader avslått.
Jeg vil avslutningsvis bemerke at brukere (herunder barn) som fyller inngangsvilkårene i lov om folketrygd kapittel 10, har krav på nødvendige og hensiktsmessige hjelpemidler som de har behov for i hverdagen. Det er altså ikke slik at man opererer med en ”godt nok”-standard. Tildeling av hjelpemidler er regulert av lov om folketrygd som en rettighet. Hjelpemidler, tilrettelegging og veiledning for barn og unge er et prioritert område i etaten.
Jeg er naturligvis enig med representanten i at alle barn i landet skal bør ha like rettigheter til hjelpemidler. Jeg har tillit til at etaten generelt, og NAV Hjelpemiddelsentralen i Oslo og Akershus spesielt, ivaretar dette på en tilfredsstillende måte, og i tråd med lov om folketrygd.