Skriftlig spørsmål fra Siv Aida Rui Skattem (FrP) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:752 (2011-2012)
Innlevert: 31.01.2012
Sendt: 01.02.2012
Rette vedkommende: Forsknings- og høyere utdanningsministeren
Besvart: 10.02.2012 av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland

Siv Aida Rui Skattem (FrP)

Spørsmål

Siv Aida Rui Skattem (FrP): Arbeidsforskningsinstituttet legger snart frem en undersøkelse som viser at det vitenskapelige personalet i snitt arbeider 47,5 timer i uken. Tall fra NOKUT viser at hele 39 prosent av de vitenskapelig ansatte er misfornøyde med institusjonenes evne til å tilrettelegge for forskning. (Bare 21 prosent er fornøyde).
Har statsråden noen forslag til tiltak som kan bedre forskernes arbeidssituasjon?

Begrunnelse

Norge er et høykostnadsland med et kompetansedrevet næringsliv. Behovet for forskning og utdannelse av kompetansepersonell er stort. Da må også forskerne ha gode arbeidsvilkår. Leder i Forskerforbundet, Bjarne Hodne, har i Aftenposten 31.januar trukket frem tre rapporter som setter søkelys på norsk forskning og forskernes arbeidsvilkår. Både Arbeidsforskningsinstituttet, NOKUT og Forskerforbundet har funnet flere problematiske sider ved dagens praksis. Tiden som blir brukt til aktiv forskning ved universiteter og høyskoler er redusert. Praksis og retningslinjer er uklare, og fører ofte til at forskningstiden blir en salderingspost. Forskernes arbeidsbetingelse svekker forskningsevnen. Investeringene i forskning blir ikke godt nok utnyttet.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Det er riktig at den siste arbeidstidsundersøkelsen fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) viser at tilsatte i universitets- og høgskolesektoren jobber mye. Slik sett er resultatene i undersøkelsen langt på vei i samsvar med resultatene som kom fram i tre tidligere undersøkelser fra henholdsvis tidlig på 80-, 90- og 00-tallet. Komparative internasjonale undersøkelser viser også at norske forskere i liten grad skiller seg fra forskere fra våre naboland og andre land på dette området. Situasjonen har trolig bakgrunn i både avtalt overtidsarbeid ved egen institusjon, egeninnsats knyttet til faglig engasjement og ambisjoner samt biarbeid utført for andre arbeidsgivere enn institusjonen der de har sin hovedstilling. På spørsmål om hvilke faktorer som trekker opp arbeidstida, er det heller ikke forventninger fra ledelsen som framheves. Her peker de vitenskapelig ansatte selv på faglig engasjement, faglige forpliktelser og karriereambisjoner som de sterkeste drivkreftene.

Med forbehold om usikkerhet knyttet til resultatene i undersøkelsen som følge av lav svarprosent, kan det se ut til at de tilsatte ved universiteter og høgskoler benytter om lag like mye av arbeidstiden til forskning i dag som undersøkelsen for ti år siden viste. Dette kan tyde på at gjennomføringen av Kvalitetsreformen, som sikrer tettere og bedre oppfølging av studentene, ikke ser ut til å ha hatt særlige konsekvenser for forskningen.

AFI har også undersøkt om det er slik at de som har lang arbeidstid også har stor undervisningsandel, men de finner ingen slik sammenheng i sitt datamateriale. Snarere er det motsatt; at de som har en arbeidsdag med mye undervisningsoppgaver har noe kortere arbeidsuke. Ut fra dette er det vanskelig å se for seg at ledelsen ved institusjonene skal redusere undervisningsoppgavene til de som jobber lange arbeidsuker.

Vi ønsker en differensiert universitets- og høgskolesektor. Det betyr at det kan være variasjoner i tiden som avsettes til ulike oppgaver både mellom institusjoner, og mellom tilsatte ved de enkelte institusjonene. For institusjonene er det viktig at alle oppgaver blir godt ivaretatt. Studentene må få god undervisning, det må gjennomføres forskning av god kvalitet og institusjonene må bidra til formidling, innovasjon og samfunns- og næringsutvikling. Variasjoner i de tilsattes oppgaver og tid til ulike oppgave kan også skape spenninger. Det er derfor viktig at institusjonene vektlegger å få på plass god ledelse, bl.a. gjennom ledelsesutviklingstiltak. Dette understreker jeg også i dialogen jeg har med dem. Departementet bidrar også økonomisk til lederutvikling i regi av Universitets- og høgskolerådet.

Et annet viktig bidrag fra departementets side vil være å videreføre SAK-politikken. Hvis vi gjennom bedre samarbeid mellom institusjonene kan få på plass en arbeidsdeling som sikrer robuste fagmiljøer, vil institusjonene også ha langt bedre muligheter til å utvikle tjenlige studieporteføljer uten unødig små studieemner med få studenter. Samtidig vil større og mer robuste fagmiljøer gi bedre muligheter til å få frigjort perioder med sammenhengende forskningstid for den enkelte forsker.