Skriftlig spørsmål fra Laila Reiertsen (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:871 (2011-2012)
Innlevert: 20.02.2012
Sendt: 21.02.2012
Besvart: 29.02.2012 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Laila Reiertsen (FrP)

Spørsmål

Laila Reiertsen (FrP): Ansatte hos Nav opplever av til en konflikt kollegaer imellom vedrørende saksbehandlere som på den statlige siden vil unngå å få mennesker over på uføretrygd. Samtidig er det kommunalt ansatte, der sosialtjenesten er inne i Nav, som mener at de heller må hjelpe "våre" svake over på uføretrygd. Tross ulike rundskriv og forskrifter fra den statlige delen så blir det ulike signal til saksbehandlere på de ulike nivå.
Hva mener statsråden om dette, og ser statsråden at det burde ha vært kun én statlig forvaltning av sosialytelsen?

Begrunnelse

Etter å ha vært i kontakt med ansatte hos Nav som arbeider med å få mennesker på rett ytelse, er det en stor frustrasjon over uklare signal fra statlige politikere. Den statlige delen får beskjed gjennom forskrifter og rundskriv om at færrest mulig skal på uføretrygd. Samtidig får man fra kommunale politikere beskjed om " å hjelpe" de svakeste over på uføretrygd. Det blir nærmest en krangling om hva som blir løsningen. Det blir et dårlig arbeidsklima og dårlig saksbehandling. Dette viser at sosialhjelpen skulle vært statlig. En aktør som saksbehandler helhetlig overfor hvert enkelt menneske hadde løst et slikt dilemma.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: Utformingen av NAV-reformen ble valgt etter omfattende utredninger og en bred politisk debatt. Et vesentlig formål med NAV-reformen var å samle kommunale sosiale tjenester og statlige arbeids- og velferdstjenester. På denne måten ville brukerne få tilgang til et helhetlig og større spekter av tjenester og ytelser fra samme kontor. Dette er en særlig fordel for personer med sammensatte behov og som trenger ulike tjenester.
I henhold til arbeids- og velferdsforvaltningsloven har alle brukere av NAV-kontorene, uavhengig av om de har rett på en statlig eller kommunal ytelse, rett til en behovsvurdering og eventuelt også en arbeidsevnevurdering. Arbeids- og velferdsetaten har innført en ny felles metodikk for vurdering av brukernes arbeidsevne og bistandsbehov. Denne vurderingen legger grunnlag for videre arbeid i samråd med den enkelte bruker.
Det er en målsetting for Regjeringen at flest mulig skal kunne være i inntektsgivende arbeid. Mange er i dag utenfor arbeidslivet og mottar midlertidige eller varige trygdeytelser. For å styrke arbeidslinja legges det derfor stor vekt på å iverksette tiltak og redusere langtidsfravær og uførepensjonering. På den annen side er det helt klart at de som er for syke til å delta i arbeidslivet, har krav på inntektssikring.
Enkelte steder kan det nok finnes eksempler på ulike målsettinger mellom kommune og stat innenfor NAV-kontoret. Det finnes eksempler på at enkelte kommuner har vært opptatt av å avklare sosialhjelpsmottakere over på en statlig inntektssikringsordning som for eksempel Arbeidsavklaringspenger (AAP). Arbeids- og velferdsdirektoratet har informert meg om at dette ikke oppfattes som noe stort problem. Generelt er inntrykket at arbeidsmiljøet i NAV-kontorene ikke er preget av konflikter eller frustrasjoner mellom statlige og kommunale medarbeidere. Tvert i mot er inntrykket at det er god samhandling.
Uførepensjon er en rettighet for de som fyller inngangsvilkårene. Loven stiller klare vilkår for å få en uførepensjon, og det er ikke opp til den enkelte saksbehandler å bestemme om en person skal få en slik varig ytelse eller ikke.
Sosialhjelp er en subsidiær ytelse, og den er som hovedregel bare aktuell for personer uten andre muligheter til inntektssikring. Vilkårene for rett til økonomisk sosialhjelp er knyttet til manglende inntektsmuligheter uavhengig av årsak. Det er andre vurderinger som gjøres ved en søknad om økonomisk sosialhjelp enn ved en søknad om uførepensjon.
Som en følge av partnerskapet i NAV-kontorene vil en eventuell statliggjøring av økonomisk stønad først og fremst være et spørsmål om det er staten eller kommunen som skal stå for utbetalingen stønaden. Det vil ikke ha betydning for vilkårene for rett til de ulike ytelsene, og vil i liten grad påvirke prosessen i forkant av vedtak. For den enkelte søker vil det antagelig være av mindre interesse om stønaden utbetales av stat eller kommune så lenge rettssikkerheten ivaretas ved at tilstrekkelig stønad utbetales til rett tid.
Kommunene har ansvar for en rekke tjenester som har nær sammenheng med økonomisk stønad. Etter min vurdering er det viktig ikke å løsrive den økonomiske stønaden fra det øvrige sosiale arbeidet knyttet til boforhold, økonomisk veiledning, gjeldsrådgivning, oppfølging av søkerens totale situasjon - om nødvendig i samarbeid med det øvrige kommunale tjenesteapparatet. Slik rådgivning og oppfølging bør skje lokalt, i et system som kjenner de lokale forholdene. Økonomisk stønad til livsopphold utgjør ett element i de sosiale tjenestene som kommunen har ansvar for.
Etter min vurdering vil en eventuell statliggjøring av sosialhjelpen kunne bidra til å svekke mulighetene for å få til en helhetlig og individuelt tilpasset innsats i forhold til den enkelte den enkelte brukers behov. En helhetlig og samordnet arbeids- og velferdsforvaltning er nødvendig for å lykkes i å få flere over i en situasjon hvor de er uavhengige av økonomisk sosialhjelp.